En hyggelig førjulsbeskjed

Nå, rett før jul, tikket denne beskjeden inn i mailboksen.

Dear Randulf,

Your photo of northern lights at Seiland has won an Honorable Mention in our 2010 National Wildlife Photo Contest. It will appear in a slide show on the National Wildlife Federation’s website in the magazine’s PhotoZone pages in January. It will also be considered for our Photo of the Week and Caption Contest during 2011, as listed in the contest rules.

Congratulations on being a finalist in our competition!

Det var moro å få beskjed om at man hadde nådd finalen i konkurranse med nesten 50 000 andre bilder. Bildet jeg sendte inn ser dere under.
Vinnerbildene kan dere se her.

Advarsel: To skumle nettbutikker...

Tenkte jeg skulle tipse om to nettbutikker det kan være lurt å holde seg unna. Ikke fordi de svindler deg, men fordi muligheten for å legge igjen mye mer penger enn planlagt er tilstede...

Keh.com
Fotoutstyr er ikke en billig fornøyelse, men i denne amerikanske nettbutikken har jeg funnet mye høykvalitetsutstyr til relativt hyggelige priser. Eksempelvis sparte jeg fort 10-15 tusenlapper på å kjøpe telelinse og convertere herfra. Du kan stole på kvalitetsvurderingen som er gjort. Ting som er ratet EX ser du ofte ikke at har vært i bruk. Den ene gangen jeg har hørt om noen som fikk et objektiv som var i dårligere stand enn angitt, gikk byttingen raskt og greit. Det går også ekstremt raskt å få levert utstyr herifra. Da jeg bodde i Trondheim opplevde jeg å bestille på fredag og ha utstyret på døra tirsdag. Typisk nok var det turen fra Oslo til Trondheim som tok mest tid. Merk at 25 % MVA kommer på toppen av prisene, men dette går automatisk. Du får en regning fra tollvesenet en stund etter at utstyret kommer.

AbeBooks.com
Dette er noe så skummelt som en nettside hvor du kan søke i arkivene til et stort antall amerikanske og canadiske antikvariater, og det er nesten ikke grenser for hva du kan finne. For meg som er litt mer enn middels interessert polarhistorie er dette rene godtebutikken. Du putter i handlekurven og betaler omtrent som i en vanlig nettbutikk, men bøkene sendes fra den enkelte bokhandel. Her får du mange gode bøker for 20-30 USD, noe som slett ikke er galt når en ny roman kan koste 400 kroner.
Har du mer penger kan du kanskje vurdere førsteutgaven av Samuel Hearnes klassiker: "A Journey From Prince of Wales's Fort in Hudson's Bay to the Northern Ocean. Undertaken by Order of the Hudson's Bay Company for the Discovery of Copper Mines, A North West Passage, &c. in the years 1769, 1770, 1771, & 1772." Men da må du lette kontoen for 11604 USD. Ja, også må du beregne 15 dollar til frakt...
Det er likevel småpenger i forhold til denne...

Ei novemberuke i Pasvik

Da er jeg tilbake etter ei uke på tur i Pasvik. Jeg har blitt fortalt om den lave horisonten og den tilsvarende høye himlen, og da nordlyset spilte opp over Ellenvann, ble dette ekstra tydelig. Dette er helt klart et område jeg skal tilbake til.

En virkelig explorer

Jeg har alltid vært litt undrende til at betegnelsen "explorer" brukes på våre dagers eventyrere. Med noen få unntak er det faktisk veldig lite av kloden vår som trenger exploration...

Men vi skal ikke så langt tilbake i tid før dette var helt anderledes. Jeg jobber for tiden med et historisk prosjekt knyttet til arktisk Canada, og koser meg fælt med å lese bakgrunnslitteratur. I dag er også en god del interessant stoff tilgjengelig i fulltekst på nett. I går fant jeg ut at eldgamle utgaver av "The Canadian Field-Naturalist" ligger ute som pdf på nett. Det passet fint, for jeg var på jakt etter en artikkel fra 1924, med følgende solide tittel: "An exploration into the northern plains north and east of Great Slave Lake, Including the source of the Coppermine River."
Bak artikkelen står G.H Blanchet, og den er tildels svært godt skrevet. I tillegg er temaet (etter min skrudde mening) av det interessante slaget. Når jeg selv har padlet på elver og sjøer i Canada, har jeg lurt på hvordan det var for de første hvite menn som kom dit. Hvordan finner man ut hvor elva fortsetter når man kommer inn i en flere mil lang sjø?
Det er også interessant å se følgende linjer på trykk i en artikkel fra 1924:
"Fortunately or unfortunately, as we may happen to trgard it, the tendency of our time is all in the direction of laying bare to inspection and open to exploitation all parts, however remote, of this small world we live in."

Les hele arktikkelen hos Biodiversity Heritage Library

Kart tegnet etter ekspedisjonen. Skraverte elementer angir faktisk posisjon, elementer med fete linjer rundt angir tidligere antatt posisjon.

Fast fisk rett nedenfor Coppermines kilder. Sommeren 2002.

Nordvestpassasjen 2003

Det begynner å bli en del år siden den omkring 2500 kilometer lange skituren gjennom Nordvestpassasjen som Bengt Rotmo og undertegnede gjennomførte i perioden mars til juni 2003.

Jeg jobber for tiden med et søkbart bildearkiv på nett, og har nylig lagt inn en god del bilder fra denne turen i arkivet. Det er rart å gå gjennom bildene nå. Man ser tydelig at noen år har gått, for herrene Rotmo og Valle - i alle fall på bildene tatt tidlig på turen. Under siste etappe - kryssingen av Baffin Island - ser vi vel strengt tatt ut som vi er nærmere pensjonsalder begge to. Tror neppe jeg kommer til å være med på noe så drøyt som de siste dagene av denne turen igjen. Så vidt jeg husker gikk vi 230 kilometer på fire dager. Dette skjedde på skikkelig gjennomslagsføre og med alt for store pulker. Bengt gikk faktisk et par hundre meter på ski i søvne. Med godt over 100 kilometer igjen til mål forsvant snøen...
Alt i alt var det en fantastisk opplevelse. Ikke minst drømmer jeg meg ofte tilbake til de små samfunnene vi besøkte langs ruta.

Ta gjerne en titt i arkivet på bildene fra Nordvestpassasjen
Boka fra Nordvestpassasjen er fortsatt tilgjengelig.

Kald dag i mars 2003 mellom Kugluktuk og Cambridge Bay.

Nok en kald dag... Litt lenger øst nå.

Med ski og pulk over Baffin Island, men hvor ble det av snøen?

Vårløsning på Baffin Island

Ingen av foreldrene mine mente de ville kjent meg igjen om vi hadde møttes på gata rett etter turen...

Backup - farvell til RAID...

Backup er noe en hver bør ta seriøst i disse dager - ikke minst fotografer og skribenter. Tanken på å miste bilder og tekst er noe som kan få hvem som helst til å bli søvnløs. Jeg har prøvd litt av hvert her, og i disse dager er ringen sluttet. Her er noen erfaringer i så måte:

Tre steder:
Mitt hovedprinsipp er at jeg skal ha ting lagret på tre ulike steder, hvorav ett befinner seg fysisk adskilt fra de andre - altså utenfor huset. Jeg startet med å lagre på vanlige eksterne disker, men fant etter hvert ut at jeg skulle ta et steg opp. Løsningen var å kjøpe et RAID 5 kabinett (Synology Cube station CS 407e). Her setter man inn fire disker, og alle data ligger på minst to disker. Dermed mister man ingenting om en disk gir seg. Med fire 500 GB disker blir total lagringskapasitet på 1,5 TB. For meg, som ligger på ca. 15000 bilder i året, holder det ei stund. Løsningen var dessverre langt fra problemfri. For det første var den treg, for det andre mistet min PC stadig kontakten med den og for det tredje gikk diskene oftere enn jeg likte. Dette var til å leve med. Verre var det at den ved to anledninger gikk ned for telling - big time! Selv om kun én disk var gått fikk jeg beskjed om at "Volum is degraded" I klartekst betydde dette at alt som lå der var borte. For meg, som kun brukte stasjonen som backup, var dette til å leve med. Om den hadde vært eneste lagringssted hadde det vært full krise.

F-secure online backup:
Firmaet F-secure, som også har virusprogrammer etc. tilbød i fjor ubegrenset lagring på nett, for noen hundrelapper i året. Det lød forlokkende, og var for billig til å være uprøvd. Overføringen av filer var riktignok svært treg, men jeg lot datamaskina stå på 24/7, og sakte men sikkert ble filene mine overført til nettlagring mens jeg jobbet. Problemet var bare det, at etter at omkring 100 GB var overført, så skjedde det ikke mer. Ganske ubrukelig for min del med andre ord.

Tilbake til start:
Nå er jeg tilbake der jeg startet. Med en ekstern disk, som jevnlig backer opp diskene i PCen med programmet GoodSync. En tredje ekstern disk befinner seg et annet sted, og i tillegg har jeg jpg-kopi av et stadig økende antall bilder i nettarkivet mitt. Det blir nok løsningen ei stund til, men jeg har sett meg ut mitt drømmeoppsett når det gjelder datamaskin - så det blir nok en endring etter hvert...

Slike minner bør være godt sikret. Fra Horton River i Canada.

Tøffe(?) turer med trøkk

Da var det jammen tid for ny bokutgivelse. Denne gangen som medforfatter i "Tøffe turer med trøkk" på Larsforlaget. Selv om man har sett både pdf- og papirkorrektur er det alltid spennende å få det ferdige resultatet i hånda.
Blant flere spennende turprosjekter er mitt bidrag fra en enslig tur på Eileen og Snowdrift River høsten 2005, som fikk en noe annen slutt enn planlagt. Denne turen innebar også et besøk på Elgsjøen, hvor Hjalmar Dale og Helge Ingstad overvintret sesongen 1927-1928. Det meste av denne teksten ble skrevet rett i etterkant av turen, og jeg er egentlig ganske fornøyd med den fortsatt.
Hvor tøff turen min var kan sikkert diskuteres. Det er i alle fall i stor grad en historie om hvor liten og ubetydelig man føler seg når man er mutters alene i en stor villmark. Den følelsen blir ikke mindre framtredende når man er mørkredd...
Mer om boka finner du hos Larsforlaget. Vil du derimot ha et eksemplar, signert av undertegnede, er det bare å ta kontakt... Prisen er 399,- portofritt tilsendt. Du kan også få med boka Friluftsquiz for kun 100,- ekstra...

Melkøya - et fuglefjell

Mye kan sies om Statoil sitt anlegg på Melkøya utenfor Hammerfest. Jeg skal nøye meg med å nevne to ting. For det første er anlegget hovedgrunnen til at jeg bor i Hammerfest, siden det gjorde det mulig for min langt bedre halvdel å få jobb i Finnmark.

For det andre har anlegget hatt en hyggelig sideeffekt, om man ser det fra et ornitologisk synspunkt: Store mengder krykkje har nemlig slått seg ned der, og meg bekjent øker kolonien i størrelse. Noe krykkjebestanden som helhet slett ikke gjør. De hekker i fjellvegger samt på selve anlegget. Bildet er tatt på vei ut til Sørøya for et par uker siden.

Naturfoto med sofaen som observasjonspost

For et par dager siden var det en flokk gjess som landet i det lille vannet mellom oss og flyplassen. Etter det har jeg registrert at både ei havelle og ei fiskeand av ett eller annet slag har funnet seg til rette der. I dag opprant morgenen med nydelig, varm høstlys og blikkstille vann. Da var det bare å ta med seg telelinsa og rusle nedover igjen.


Jeg fikk et par bilder jeg selv finner brukbare, av det jeg tror er en siland - hunnkjønn. I fugleboka mi står det at silanda er mindre og slankere bygd enn laksanda, og i motsetning til den har uskarp grense mellom brunt hode og grå kropp. Siden jeg ikke har en laksand i lomma å sammnligne med, er det vanskelig å være helt sikker, men jeg tar sjansen. Korreksjoner eller bekreftelser på dette punktet mottas med takk ;-)


Dette er forresten en fin måte for å fylle arkivet med nye arter. Man sitter i sofaen med kikkert og speider ned på vannet. Når noe interessant melder sin ankomst, og lyset er riktig, er det tid for å ta med kameraet på tur. Ellers er det jo moro å bruke 500 mm tele med 1,4xconverter på et 1,5 crop-camera som D300. Det blir en ganske så liten billedvinkel, noe som er greit når man fotograferer fulger. De har som kjent egenskapen at de krymper når de plasseres foran et kamera.

Høst i Hammerfest

For et par dager siden var jeg en tur ute med Thule og Kangia. Vi jogget oss en tur på Storfjellet, noe som er en vanlig luftetur for de to grønlandshundene våre. På vei hjem igjen, et par hundre meter fra huset, kom en gåseflokk over oss og landet på et friområde. Dermed var det bare å plassere hundene i hundegården, sette telelinsa på kameraet og rusle seg en ny tur. Den vanligvis så sky grågåsa var plutselig ganske medgjørlig, og slapp meg inn på greit hold. Hadde de ikke sittet midt i bebyggelsen kan det nok være jeg hadde valgt rifle i stedet for kamera...

Nikon D300s 500/4 AFS med TC14

I går brukte vi en del av dagen til å sette inn nye hundehus i hundegården, og bygge en platting mellom hundehusene. Da fikk jeg nødvendig tid til å se meg om i hagen, og fant ut at rogna vår begynnte å få fine høstfarger. Dermed var det bare å hente kameraet igjen. Jeg må innrømme at jeg savner min avdøde Nikon D3. På D300s - som jeg bruker nå - blir støyen fort sjenerende når man passerer 800 ISO. Litt mer om erfaringene mine med dette kameraet kommer nok etter hvert.

Nikon D300s Nikkor 70-300 AFS VR

Rogna vår har forresten bare én enkelt klase med bær. Det betyr vel enten svært mye eller svært lite snø - avhengig av hvem du spør. Vel, uansett er vindforholdene slik at all snø som faller i Hvalrossveien til slutt ender på gårdsplassen vår. I alle fall føles det slik til tider...

Nikon D300s Nikkor 70-300 AFS VR

Sørøya - hareøya

Da er jaktstarten unnagjort. Sammen med en kompisgjeng har de første dagene blitt tilbragt på Sørøya. Rype er det ikke mye av der i år, men hare var det en del av. Ellers var det en stor opplevelse da havtåka kom sigende, og man etter hvert bare så de høyeste toppene på Sørøya, Seiland og Kvaløya som stakk opp gjennom tåkehavet.

Lavvoliv i høstnatta...

I fokuset på jaktas mange sider er det fort gjort å glemme det, men jakt dreier seg til syvende og sist om å ta liv...

En Nikon D3 takker for seg

En flott tursommer er over. Jeg har oppdaget et par nye områder i Finnmark. Blant annet har tre uker blitt tilbragt på Sørøya, noe som var en stor opplevelse. Den utilgjengelige Sværholthalvøya viste seg også å være litt av en perle. En tur på Seilandsjøkulen - Norges nordligste bre - har det også blitt.

Utover høsten er planen først å ta turen tilbake til Sørøya i jaktstarten. Så blir det etter hvert noen dager på Rolvsøy på jakt etter harepus, og sansynligvis en litt lengre tur i Øvre Anarjohka Nasjonalpark i løpet av oktober.
Men tilbake til tittelen på innlegget. Jeg har nemlig byttet ut min Nikon D3 med en Nikon D300s. Byttet var dessverre ikke helt frivillig, selv om jeg en stund har lekt med tanken på å skaffe meg en mindre kamerahus med tanke på turene som innebærer mye forflytning. Årsaken er derimot at jeg for første gang har klart å ta knekken på et Nikon-kamera. Under et videregående brekurs på Bødalsbreen gjorde jeg et hederlig forsøk på å fotografere bretur i drittvær. Det syntes ikke D3en noe som helst om. Autofokusen var borte, og frameraten var ned på omtrent én i sekundet. Kameraet ble sendt til Interfoto, som kunne melde om et vannskadet kort. Å reparere ville koste omkring ti laken, og siden det helt tydelig var kommet vann inn i kameraet var faren stor for at flere komponenter var i ferd med å ta kvelden. Reparasjon var dermed ikke et godt alternativ - spesielt ikke når en ny D700 bare koster noen få tusenlapper mer...

Ruskevær på Bødalsbreen (Olympus mju Tough)

Løsningen har altså blitt en Nikon D300s, med en 16-85mm zoom. Det har på mange vis vært et hyggelig bekjentskap. Jeg har tatt mange flere bilder under forflytning i løpet av de tre ukene på Sørøya enn jeg ellers ville gjort. Det er bra. Samtidig har jeg merket at lavere ISO, kombinert med et objektiv som ligger to blendertrinn bak normalzoomen jeg har brukt på D3, gjør noe med mulighetene i kveldinga. Jeg skal nok skaffe meg et nytt fullformathus etter hvert, men jeg tror jeg skal sitte på gjerdet ei stund. Her i nord har det egentlig ingen bråhast før vi nærmer oss slutten av februar. Det er først da at aktiviteten - i alle fall for min del - begynner å ta seg opp.

På vei opp brefallet på Bødalsbreen. (Nikon D3 Nikkor 24-70)

Ti år som skribent....

Fant plutselig ut at det er ti år siden jeg hadde min første tursak på trykk. Det var i Jakt & Fiske 7-2000 at debuten fant sted. Jeg sendte inn en alt for lang tekst, og en blanding av dias og papirbilder. Heldigvis var ett av bildene godt nok til en dobbeltside, og dermed endte jeg med nesten fire sider på trykk - naturlig nok kry som en hane.
Saken, slik den ble sendt fra meg, ligger fortsatt på www.friluftsliv.no så det går an å ta seg en titt. Jeg humrer litt selv når jeg leser den, og ser at jeg i alle fall var påståelig nok. Jeg lever vel også i troen på at jeg har hatt en viss utvikling med både penn og kamera i løpet av det siste tiåret. Men turen var knallfin, og det mest morsomme var at idéen ble til over et bilkart over Nord-Sverige i skala 1:400 000.
Senere har det blitt mange og lange kanoturer, men jeg har en klar tanke om at turen ned Pite Å en gang skal gjentas.

Fra Horton River, Canada 2007.

Mai betyr isfiske...

Dagene begynner virkelig å bli lange her i nord. Om snaut tre uker skinner sola hele døgnet. Naturen våkner til liv i ekspressfart - det gjelder fisken under isen også. Jeg håper det blir tid til en skikkelig isfisketur etter røya i løpet av mai. Om noen dager er skutersesongen over også. Jeg er knapt noen fanatisk motstander av skuterkjøring, så lenge det foregår i løypene, men samtidig er det godt når det blir stille i fjellet. Bildet er fra en fantastisk maihelg i fjor. Den ble i stor grad tilbragt på en barflekk på Sennalandet.

New Zealand's vulkaner

Det er mye snakk om vulkaner nå om dagen. Og VG har nylig presentert en oversikt over historiens største utbrudd. I perioden 2006-2007 gikk vi New Zealand på langs (klikk på bokforsiden i høyre marg for mer informasjon). Da fikk vi også stifte bekjentskap med områder preget av vulkansk aktivitet. Her er litt av det New Zealand har å tilby.

Lake Taupo er den største innsjøen i New Zealand og er resultatet av et enormt vulkanutbrudd for ca. 26.500 år siden. Utbruddet sendte ut over 1000 kubikkilometer masse og førte til at flere hundre kvadratkilometer land kollapset og dannet fordypningen som i dag fylles av sjøen. Man kjenner til 28 utbrudd vulkanen har hatt de siste 27.000 år. Det hittil siste er tidfestet til siste del av andre århundre e.kr. og er det mest voldsomme vulkanutbruddet verden har sett de siste 5000 år. Omkring ni kubikkilometer masse ble sendt opp til 50 kilometer opp i lufta, og et metertykt lag med aske dekket bakken 50 kilometer unna utbruddet. Himmelen ble farget rød så langt unna som i Kina, og romerske nedtegnelser tyder på at effekter av utbruddet også ble sett der. Det er helt umulig å forestille seg hvilke krefter som har vært i sving her, og det er med en viss ettertanke man filosoferer over at det snart har gått 2000 år siden siste utbrudd... I dag er kanskje Lake Taupo mest kjent for sitt gode ørretfiske - spesielt i gyteelva Tongariro River.

Mt. Ngauruhoe i Tongariro nasjonalpark ble brukt som stand-in for Dommedags berg under innspillingen av Ringenes Herre.

Mt. Ruapehu er den mest aktive vulkanen i Tongariro. Den hadde relativt kraftige utbrudd i 1995 og 1996, fulgt av aktivitet i litt mindre skala i de to påfølgende årene. Siden 2001 har den imidlertid roet seg ned igjen. Nå er det kratersjøen på toppen av fjellet som utgjør den største risikoen. I kjølevannet av utbruddene på 90-tallet ble utløpet fra sjøen blokkert. Når sjøen til slutt bryter gjennom denne hindringen vil store mengder vann, aske og annet vulkansk materiale flomme ned fjellsiden i form av en såkalt lahar.Flommen kan ta ulike veier ned fjellet og det er advart mot enkelte bekkedaler, som er de mest sannsynlige rutene for de skitne vannmassene.

Kratersjøen på toppen av Mt. Ruapehu.

Dette er et voldsomt og potensielt farlig naturfenomen. På julaften 1953 døde 151 mennesker da en lahar fra Mt. Ruapehu vasket bort en jernbanebru over Whangaehu River, foran et ekspresstog som dermed endte i vannmassene. I dag har man avanserte varslingssystemer, ulike plasser på fjellet. Laharen kom susende rett før vi forlot New Zealand noen måneder senere. Den forårsaket den kun materielle skader.

Ti tips for freelancere...

Etter noen år på begge sider av bordet i forholdet mellom publikasjon og freelancer tenkte jeg å komme med noen tips til de som jobber for å få sakene sine på trykk. Det er så klart min subjektive mening, men prinsippene har i alle fall fungert ganske greit for min del.

1: Gjør deg kjent med publikasjonen du skal skrive for

Ulike magasiner og aviser har ulike stiler og prioriterer ulike typer stoff. Jeg har ofte mottatt forslag til artikler som er så langt på siden av det vi vanligvis presenterer at den som sendte forslaget neppe kan ha leste en eneste utgave av Friluftsliv.

Noen aktuelle spalter – for eksempel Vi Menn fritid – har et format som er ganske konstant fra utgave til utgave. Da kan det være lurt å studere noen eksempler og skrive så det passer til formatet.

2: Et blad trykker sjelden den samme saken i to etterfølgende utgaver...

Det slår knapt feil. Etter en utgave av Friluftsliv får vi som oftest ett eller flere forslag til nye saker – nærmest identiske med artikler fra nyeste utgave. «Ser dette er aktuelt stoff,» er en vanlig medfølgende kommentar. Det er det sjelden før det har gått et år eller tre.

Skal man fort tilbake til samme område må vinkling, årstid eller aktiviteter være anderledes. Helst alle tre...

3: Vær kreativ, anderledes og nytenkende

Noen vil sikkert si at dette bryter med tips 1, men det er fullt mulig å være kreativ innenfor formatet som en publikasjon har. Nok en gang er en god kombinasjon av område, vinkling og aktivitet en vinner. Om man i tillegg har spektakulære og utradisjonelle bilder begynner det virkelig å nærme seg.

4: Sorter bilder før du sender...

De færreste redaktører har lyst til å se gjennom alle de 850 bildene dine som kanskje kan passe. Send kun de bildene du syns er virkelig bra, eller som er essensielle for å fortelle historien. Sender du alt for mye, forteller du ikke annet enn at du ikke evner å sortere bort det dårlige.

5: Jobb med teksten

Før en redaktør kjenner deg må du regne med å levere fullstendig tekst til vurdering. Jobb skikkelig med teksten, spesielt om det er første gangen du tar kontakt med en publikasjon. Få gjerne noen til å lese gjennom. Mange skriver alt for langt...

6: Godta redigering

Om du ikke kan godta at redaksjonen redigerer eller korter inn teksten din, skrumper nok kundegrunnlaget fort. Aksepter også at de kan gjøre andre prioriteringer med bildematerialet enn du ville gjort. Jeg har selv opplevd å sende med bilder under sterk tvil om kvaliteten var bra nok, for så å oppleve at de blir brukt som dobbeltsides oppslag...

7: Hold deadline

Deadline er hellig. Saken din skal gjennom flere prosesser fra du sender den til bladet skal i trykken. Det er dessuten mange sider som skal klargjøres, og det blir fort krøll om du er for sen. Folk som ikke er å stole på når det gjelder leveringstidspunkt kan fort glemme å gjøre avtaler uten å ha en helt ferdig sak klar.

8: Mas!

De fleste publikasjoner har mange som ønsker å få saker på trykk, og det er ikke alltid at det man trenger ligger øverst i hodet. Ta gjerne en telefon, eller send en påminnelse på e-post. Når du ringer: Vær var på stemningen i andre enden av røret. Er det rett før de trykker «kjør» på trykkepressa er det neppe riktig tidspunkt for small-talk...

9: Godta et nei

Av og til passer det ikke. Da gjelder det å vite når slaget er tapt. Lange argumentasjoner med påpeking av hvor mye bedre din sak er enn all den møkka publikasjonen har satt på trykk tidligere kommer neppe til å hjelpe. Send heller saken til en annen publikasjon og pek nese når de antar den!

10: Der det er mennesker gjøres det feil

Det er menneskelig å feile. Dersom du godtar en feil hos kunden din er har du én i banken når det er din tur til å glemme eller bomme. Det kan være greit. Si gjerne fra om du ikke er fornøyd, men spar utskjellingene til de virkelig er berettiget.

Ikke alltid så vanskelig...

Av og til ligger det mye arbeid bak salgbare bilder. Andre ganger trengs det mindre innsats. Bildet som er vist under hører til siste kategori. Det ble faktisk tatt fra kontorstolen, ut gjennom kontorvinduet med et kompaktkamera.
Det er på ingen måte bildekvaliteten, hverken i form av teknisk eller visuell kvalitet, som gjør bildet salgbart. Men det viser på en enkel måte hvordan man kan hjelpe en firbeint venn å finne seg til rette i hundegården. På grunn av det fikk det plass i Nina Skramstad sin bok "På tur med hund."
Boka er forresten lett å anbefale, og interessant fordi den ser på hundehold- og oppdragelse utfra et turhundperspektiv.

FriluftsQuiz outtakes...

I disse dager sendes min nye bok: Friluftsquiz ut til butikkene. Boka inneholder nesten 1400 spørsmål om jakt, fiske, friluftsliv og natur og er utgitt på Tun forlag. Klikk på forsidebildet for å lese mer om utgivelsen, eller bestille et eksemplar.

Noen spørsmål fikk imidlertid ikke plass i boka. Hvem vet svaret på disse?
1: Hvorfor døde mammutene ut?
2: Hvilken lidelse gjør at elger begynner å klatre i trær?
3: Hvilket dyr liker ikke flyakrobatikk?
4: Hvilken slange er den mest positive?
5: Hvor langt er det fra fluefiskeren til ørretvaket?
6: Hvilket av dyrene i jungelen samler flasker?
7: Hva gjorde den onde blekkspruten?

Les mer om boka her
Send meg en mail med din adresse i om du vil kjøpe boka.
Den koster 199,- ink. porto.
Faktura medfølger.

En liten ettermiddagstur...

Tok en tur med Thule og Kangia etter lunsj i dag. Været var flott og sola begynner virkelig å bli sterk. Kameraet ble også med, og noen av bildene ble ikke så ille. Etter drøyt to timer i løssnøen hadde de to firbeinte fått greit med trim også...

Under Sørkorset

Dette bildet er fra en tur til Sør-Afrika for noen år tilbake. Å se dyrelivet i Krugerparken var en stor opplevelse, spesielt når man hadde det rett utenfor teltveggen. Dette bildet ble til en kveld vi satt ved leirbålet, og det mest spennende var vel egentlig å føle seg fram for å finne snorutløseren og stoppe eksponeringen i stummende mørke...
Jeg liker dette stjernebanebildet veldig godt. Noe av grunnen er at det er tatt nærmere ekvator enn de andre stjernebanebildene jeg har tatt. Dermed kommer punktet som alle stjernene roterer rundt nærmere horisonten og inn i bildeflaten - noe som etter mitt syn tilfører bildet mye.
Stjernebildet Sørkorsetligger forresten ikke akkurat mot syd, men man kan bruke det for å finne hvor syd er.
http://en.wikipedia.org/wiki/Crux

Nordlys i nord

Da er jeg tilbake på kontoret etter å ha tilbragt natta på Seiland. Hadde sett meg ut et sted på rypejakta i fjor, og nå bar det tilbake for å ta bilder. Hadde riktig flaks da jeg innså at jeg måtte ut og pisse før herrenes skiskytingjaktstart skulle begynne på radio. De gjorde at jeg oppdaget det flotte nordlyset, og dermed ble det kamera i stedet for radio. Og når jeg ender opp med blinkskudd får det heller være at Bjørndalen og Svendsen bommer...

Nordlysnatt på Seiland.

Fortsatt åpent vann her og der...

New Zealand på langs på Mammutsalg

Boka vi ga ut etter turen New Zealand på langs er med på Mammutsalget som starter utpå vinteren, så det blir snart mulig å sikre seg et eksemplar til en rimelig penge. Vi sitter igjen med noen eksemplarer selv også, så om man vil ha et navnetrekk eller to i boka er det mulig å sende en bestilling. Klikk på bokforsiden helt i høyre marg, så havner du på rett sted.

Jeg fant forresten en anmeldelse av boka for et par uker siden. Den finnes her
Selv likte jeg denne passasjen fra ameldelsen: "Valle filosoferer litt over hvorfor noen ønsker å gå New Zealand på langs og kommer frem til at han gjør det utelukkende av egoistiske grunner, rett og slett fordi han har lyst til det. Det er noe herlig forfriskende over en slik ærlighet. Mange ville vært fristet til å påberope seg pompøse og altruistiske grunner, som å bidra til ”fred i verden” eller å ”redde klimaet”."

Ellers finnes fortsatt vår nettside fra denne langturen.
Gå inn på www.randulfvalle.no/nz/

En god arbeidsuke...

Har man jobbet med foto en stund, så lærer man at det går i rykk og napp. Av og til kan man være ei uke på tur, uten at man egentlig føler at minnekortet inneholder noe av større verdi. Andre ganger kommer blinkskuddene tett.

Den siste uka i februar 2006 var en av de bedre jeg har hatt. Jeg startet med telttur i Rondane i nydelig vintervær. Her fikk jeg noen teltbilder som jeg fortsatt holder blant mine beste. Fotografering av stjernebaner er egentlig ikke så mye hokus-pokus, men her ble lyset bedre enn normalt. Det er nok et resultat av at eksponeringen ble startet før det egentlig var mørkt. Det er forresten et stjerneskudd i venstre del av bildet.


Etter turen i Rondanen gikk veien til Flatanger for fotografering av kongeørn og havørn i Flatanger. Her ble blant annet bildet vist under til, som jeg fortsatt er svært glad i. I tillegg ble jeg, så vidt jeg vet, den første som fikk besøk av hønsehauk utenfor skjulet i Flatanger.

Øynene som ser - en tur i Gressåmoen nasjonalpark

"There follows an exchange on the redness of my jacket. Brightly coloured hill-clothing is foreign to Randulf. I explain that outdoors tradition in the UK is rooted in alpinisim rather than bushcraft. He hears me but I’m not sure he gets my point. On reflection I’m not sure I do either."

Opplevelsen av å være på tur varierer sterkt fra person til person. Det gjelder ikke minst når en av turdeltagerne er på hjemmebane, mens den andre er gjest.
For ganske mange år siden dro jeg og en kompis fra Liverpool (bosatt i Nederland) på tur. Vi, eller snarere jeg, valgte det som nå er Blåfjella - Skjækerfjella nasjonalpark, men som da var Gressåmoen.
For en stund siden fant jeg ut at Dave hadde skrevet om sin opplevelse av turen. For meg var det ganske fornøyelig å lese dette så mange år etterpå. Spesielt hvordan han sammenligner måten vi utøver friluftslivet i Norge - sammenlignet med England. Kanskje andre også kan ha glede av å lese det?

Her er i alle fall Dave sin tekst

Når elefanten angriper...

"The elephant often charges to the accompaniment of a blast of high-pitched trumpeting - caused by forcibly expelling air from its trunk - which sounds like an orchestra of outraged demons. Except perhaps for the prospect of imminent hanging, there can be few situations that concentrate the mind more wonderfully."


Da jeg leste denne beskrivelsen fra Clive Walker sin bok "Signs of the wild", som omhandler dyrelivet i det sørlige Afrika, kunne jeg med en gang si meg enig - ettersom jeg nettopp hadde vært utsatt for det som beskrives. Episoden skjedde under en walking safari i Klaserie Game Reserve, som er en del av Greater Kruger National Park i Sør-Afrika. Vi var til fots, og kom i skade for å avskjære en elefantmor med en liten unge, fra resten av flokken. Hun trompeterte høyt, før hun gikk til angrep. Heldigvis nøyde hun seg med å jage oss opp i en bergknaus og blåse noen ekstra fanfarer.
Som ofte er tilfelle når dyr tilsynelatende angriper, var det også denne gangen snakk om et skinnangrep: Hun sa fra at vi befant oss et sted vi ikke burde være, og vi adlød. At det er det som vil skje vet man likevel ikke før etterpå, og jeg innså at ting kanskje var i ferd med å bli stygt da vi sto oppe i knausen, og guiden gikk over fra å rope "Go away!" til det mer ryggmargsbaserte "Fu** you!!!" At guiden hadde gevær var egentlig en relativt liten trøst, all den tid han nettopp hadde tryna i et sanddekket elveløp slik at mekanismen forkilte, samtidig som jeg uansett var tvilende til at han faktisk ville klare å treffe hjernen på dyret, som tross alt kun er på størrelse med et kneipbrød...

Uansett var det en opplevelse å ta med seg videre, og nok en gang viser det seg at om man tar signalene til dyrene - selv om man i utgangspunktet har kommet for nære - så vil de som regel ikke skade oss. Det er heller ingen tvil hos meg om at opplevelsen av det afrikanske dyrelivet var mye sterkere når vi gikk til fots blant dyrene, i stedet for hele tiden å sitte i en Land Rover...
En lengre historie fra denne turen kan leses på www.randulfvalle.no

Mørketida går mot slutten

Det er kun en dag eller to igjen til mørketida er over. Det ville ha vært løgn å påstå at jeg ikke ser fram til det. Her i Hammerfest tar riktignok fjellet "Tyven" sola de første dagene, men det går i alle fall fort mot lysere tider nå. Jeg bestemte meg for å ta dagen i dag ute med kameraet. Her er et bilde tatt rett i nærheten av huset. Håja og Sørøya begynner å få et rødt skjær. Sola står ikke lenger så langt under horisonten.Her er sola på vei ned igjen, og både Seiland og Sørøya vises i bakgrunnen.

Menneskets beste venn...

Tenkte bare å skrive et par ord om en turkompis. Det er nemlig snart fem måneder siden vi hentet grønlandshunden Thule hos kennelen Wanvare på Røros. Siden da har han lagt på seg nesten 20 kilo og begynner å bli en rørslig kar. Et par måneder senere hentet vi tispa Kangia slik at han fikk en kamerat i hundegården, og slik at jeg og Hilde har en trekkhund hver når vi skal på ski.

Thule ble valgt til oss fordi han var en litt forsiktig valp. Det karaktertrekket har han beholdt. De fleste ting er litt skummelt når man opplever det for første gang - kanskje den andre og den tredje også. Samtidig er han enormt kosete, noe som passer oss godt.
Thule har en tendens til å bli bilsyk. I jula var vi en liten tur i fjæra, kun noen minutters kjøretur hjemmefra. Alle grønlandshunder er fullstendig matgale, og Thule gumlet i seg flere store sjøstjerner som han fant. Etter fem minutters kjøring hjemover fikk jeg en slags fornemmelse av at det luktet sjømat. Det var ikke før vi var vel hjemme at jeg forsto sammenehengen. Thule og Kangia hadde klemt seg sammen i et hjørne av bagasjerommet - resten var dekket av sjøstjernerester og øvrig mageinnhold. Det ble en liten jobb med rengjøring av matta i bagasjerommet, og matrestene ble liggende i snøen i hagen.
Da vi skulle på tur neste gang så selvsagt Thule sitt snitt til å spise sjøstjernerestene en gang til. Også denne gangen kom de opp igjen før vi hadde kjørt veldig langt. Man skulle nesten tro han ville være kurert for trangen til å spise sjøsterjner etter to slike opplevelser, men jeg føler meg langt fra overbevist...

Hva eller hvordan?

En sur og kald dag på nedre del av Horton River i arktisk Canada, hørte vi plutselig den karakteristiske hvesinga til to gåsekull på bredden. I lufta over gjorde en vandrefalk gjentatte angrep. Til slutt klarte den å skille ut en av ungene før den angrep den med et nytt stup. Gåsa ble liggende urørlig og falken klarte å trekke den opp på land. Byttet var imidlertid for tungt til at den klarte å lette med det. Dermed kunne vi gli forbi i kanoen på fint fotohold.

Dette bildet kan på mange måter stå som et uttrykk for min innfallsvinkel til naturfoto. I dag er det mye snakk i fotomiljøet om kunst, personlige uttrykk og viktigheten av å se gamle ting på nye måter. I en slik kontekst blir hva som er avbildet mindre viktig enn hvordan.

For min del er derimot hva en viktig del av opplevelsen av et bilde. Jeg er i utgangspunktet vel så interessert i natur som i foto. Fotointeressen har mer kommet som en følge av et ønske om å formidle opplevelser fra villmarka. I en slik kontekst er et bilde også interessant i kraft av hva det viser – for eksempel sjeldne arter eller uvanlig atferd. Satt på spissen, så ser jeg heller et halvbra bilde av ei gaupe som feller et rådyr, enn verdens beste bilde av en dompap...

I denne innfallsvinklen til fotointeressen ligger kanskje litt av grunnen til at jeg ikke kunne tenkt meg å dra fra fotoskjul til fotoskjul, eller i stor grad benytte meg av guidede turer i jakt på de beste bildene. Et besøk hos Ole Martin i Flatanger er en stor opplevelse (og ikke minst fryktelig hyggelig) Men å basere hovedtyngden av fotograferingen min på slike steder, som det etter hvert finnes ganske mange av, ville jeg i lengden følt veldig fattig. For min del er opplevelsen av å være ute på egenhånd i villmarka en viktig del av grunnen til at jeg driver med dette, og jeg føler dessuten at jeg vanligvis har mer å formidle etter slike turer.