søndag 10. januar 2010

Hva eller hvordan?

En sur og kald dag på nedre del av Horton River i arktisk Canada, hørte vi plutselig den karakteristiske hvesinga til to gåsekull på bredden. I lufta over gjorde en vandrefalk gjentatte angrep. Til slutt klarte den å skille ut en av ungene før den angrep den med et nytt stup. Gåsa ble liggende urørlig og falken klarte å trekke den opp på land. Byttet var imidlertid for tungt til at den klarte å lette med det. Dermed kunne vi gli forbi i kanoen på fint fotohold.

Dette bildet kan på mange måter stå som et uttrykk for min innfallsvinkel til naturfoto. I dag er det mye snakk i fotomiljøet om kunst, personlige uttrykk og viktigheten av å se gamle ting på nye måter. I en slik kontekst blir hva som er avbildet mindre viktig enn hvordan.

For min del er derimot hva en viktig del av opplevelsen av et bilde. Jeg er i utgangspunktet vel så interessert i natur som i foto. Fotointeressen har mer kommet som en følge av et ønske om å formidle opplevelser fra villmarka. I en slik kontekst er et bilde også interessant i kraft av hva det viser – for eksempel sjeldne arter eller uvanlig atferd. Satt på spissen, så ser jeg heller et halvbra bilde av ei gaupe som feller et rådyr, enn verdens beste bilde av en dompap...

I denne innfallsvinklen til fotointeressen ligger kanskje litt av grunnen til at jeg ikke kunne tenkt meg å dra fra fotoskjul til fotoskjul, eller i stor grad benytte meg av guidede turer i jakt på de beste bildene. Et besøk hos Ole Martin i Flatanger er en stor opplevelse (og ikke minst fryktelig hyggelig) Men å basere hovedtyngden av fotograferingen min på slike steder, som det etter hvert finnes ganske mange av, ville jeg i lengden følt veldig fattig. For min del er opplevelsen av å være ute på egenhånd i villmarka en viktig del av grunnen til at jeg driver med dette, og jeg føler dessuten at jeg vanligvis har mer å formidle etter slike turer.


5 kommentarer:

  1. Ja, dette er jeg helt enig i. Dette er også årsaken til at jeg driver med mine egne åte prosjekter i stedet for å leie meg inn. -- Jeg jakter på opplevelsen og ikke bildene.

    I disse dager kan forresten et uskarpt bilde med støy være sterkere, enn et teknisk perfekt, fordi det dårlige skiller seg mer ut ;-) Ironisk nok..

    Jeg liker forresten både villmarksturer og naturfotoprosjekter. Det er ganske så forskjellige greier...

    Jan-Eilert

    SvarSlett
  2. Hei Randulf, gelder meg til å følge med på bloggen din.

    Ja, jeg er også veldig enig med dere!! Selv om jeg hadde vært velig fornøyd med et sylskarpt bilde av en dompap også. Jeg synestil og med at det er artig å eksperimentere med å ta ”kunstneriske” bilder, men det er egentlig bare øvelse slik at jeg kan gjøre det litt bedre neste gang jeg er på tur og har noe virkelig interessant å fotografere.

    Men (hjertseukk…) for min del, synes jeg at jeg ofte havner i situasjoner hvor jeg bader i helt fantastiske motiver, men hvor jeg enten er for kald, for varm, for sliten eller har for dårlig tid til å ta gode bilder. Hvordan kan man f.eks. ta gode uværsbilder på fjellet når man må forte seg å komme i ly før man blir sittende fast eller fryser av seg både fingre og tær? Jeg ønsker å ta tur/naturbilder, men så blir det ofte bare ”knipsing”. Må jeg velge: Enten er man på fototur eller så er man på turtur? Hva gjør dere? Jeg følger jo med på Villmarkshistorier og Friluftsliv og vet at begge dere to har noen fantastiske tur/natur og fugle/dyrebilder som jeg aldri blir lei av å se på - og som jeg er veldig imponert over!! Hvordan får dere det til??

    Jeg har forresten også skrevet en bloggpost om en skitur i Sylan i jula hvor jeg bare måtte knipse i vei og forte meg ned av fjellet i tide: http://lynvingen-photos.blogspot.com/2010/01/blowing-in-wind.html
    (vi har forsøksvis laget en engelsk blogg…)

    Ha en fin dag! Nå må jeg tilbake til Forskningsrådets rapporteringshelv… (Enda dypere hjertesukk fra en som ikke passer inn på kontoret sitt).

    - Birgit

    SvarSlett
  3. Birgit:
    For det første er du unødvendig ydmyk med hensyn på egne bilder. Jeg syns mye av det du tar holder høyt nivå. Ofte vurderer en egne og andres bilder ulikt. Jeg tror det har å gjøre med at andres bilder vurderes kun utfra kvaliteten på bildet, mens egne bilder ofte måles opp mot opplevelsen en hadde da en tok bildet. Da kan man ofte bli skuffet.
    Bildet i denne bloggen er nok først og fremst et resultat av at jeg i perioden oktober 2006 til august 2007 var til sammen åtte måneder på tur. Før eller senere dukker slike godbiter opp. Det hjalp så klart at jeg hadde lagt en plan for hvordan slike muligheter skulle utnyttes. Jeg hadde alltid to kamerahus lett tilgjengelig i kanoen, og det ene hadde alltid teleoptikk montert. Også når det gjelder andre naturbilder mener jeg at tid i felt er det aller viktigste. Det er mye viktigere enn utstyret i alle fall. Bildet her er f.eks tatt med Nikon D200 og en 80-400 zoom.
    Når det gjelder uværsbilder så syns jeg faktisk de blir best når været ikke er helt på det verste. Snøfokket kan for eksempel justeres med hvor lavt kamerastandpunkt du velger.
    Ellers er det viktig å ha kameraet lett tilgjengelig. Jeg har kommet til at Nikon D3 har kostet meg ganske mange blinkskudd. Rett og slett fordi den må ligge i sekken, og er for stor og tung til å ha i beredeskapsveske på brystet. Jeg tror jeg kommer til å bytte den ut med en mindre og lettere modell ganske snart. Da vi gikk New Zealand på langs hadde vi kamera i vanntett beredskapsveske på brystet mye av tida. Det er en god resept på å få bilder med action, selv på dager med ruskevær.
    Jeg tenkte å skrive mer om disse temaene på bloggen etter hvert.

    Lykke til med NFR-helevet...

    Randulf

    SvarSlett
  4. Hei!

    Forskjellig bilder til forskjellig bruk tror jeg. Vandrefalkbildet ditt i dette innlegget mener jeg ikke er spesielt bra som dekorativt, stemningsskapende eller tankevekkende bilde. Men som et reportasjebilde er det bra. Knyttet til en sammenheng (tekst/kåseri/blogg) vil det gjøre stor nytte.

    Personlig er jeg mer og mer ute etter bilder som overlater noe til betrakteren. Slik at du som ser på kan finne din egen tolking og kjenne dine egne stemninger. Dette fordrer bilder som er mindre sluttfortalte/konkrete. Som igjen får et litt annet publikum...

    Selv er jeg ofte på turtur som det er nevnt i kommentaren over. Da har jeg et komptaktkamera i lomma sånn i tilfelle råttefelle. Mens gjerne både kikkert og termos er lettest tilgjengelig egentlig.

    Så kommer fototurene da, som gjerne blir et eget kapittel.. Og da ofte med et mål eller en ide om noe. Ikke bare ut å loffe rundt å se om noe dukker opp.

    Jeg vil nok heller ha et knakende bra dompappbilde enn et labert gaupebilde. Jeg setter det visuelle først.

    SvarSlett
  5. Takk for skryt - for jeg tar det som et stort kompliment :) - og for tips. Fint å høre hvordan du gjør det. Jeg har bare ett nyttårsforsett for 2010, og det er: Mer utetid! Så da er det jo gode muligheter – jeg skal huske å alltid ha kamera lett tilgjengelig! Flott om du skriver om slike ting på bloggen, jeg kommer ialllefall til å lese med stor interesse.

    Forresten så liker jeg New Zealand-boka deres veldig godt – både bilder og tekst, men det har jeg sikkert sagt før – jeg burde i alle fall ha sagt det før.

    Anders og jeg planlegger forøverig ny langtur neste år. Foreløpig er alt fryktelig usikkert, men vi satser på å få ting i boks etter hvert!

    Lars Andreas: Jeg er enig med deg, forskjellige bilder til forskjellig bruk – og ikke minst; forskjellig publikum. Skal man fortelle en historie eller er man ute etter å lage noe dekorativt? Personlig hadde jeg som sagt vært veldig, veldig fornøyd med en flott dompap, men jeg hadde vært henrykt over et uskarpt gaupebilde.

    - Birgit

    SvarSlett