Naturfoto med sofaen som observasjonspost

For et par dager siden var det en flokk gjess som landet i det lille vannet mellom oss og flyplassen. Etter det har jeg registrert at både ei havelle og ei fiskeand av ett eller annet slag har funnet seg til rette der. I dag opprant morgenen med nydelig, varm høstlys og blikkstille vann. Da var det bare å ta med seg telelinsa og rusle nedover igjen.


Jeg fikk et par bilder jeg selv finner brukbare, av det jeg tror er en siland - hunnkjønn. I fugleboka mi står det at silanda er mindre og slankere bygd enn laksanda, og i motsetning til den har uskarp grense mellom brunt hode og grå kropp. Siden jeg ikke har en laksand i lomma å sammnligne med, er det vanskelig å være helt sikker, men jeg tar sjansen. Korreksjoner eller bekreftelser på dette punktet mottas med takk ;-)


Dette er forresten en fin måte for å fylle arkivet med nye arter. Man sitter i sofaen med kikkert og speider ned på vannet. Når noe interessant melder sin ankomst, og lyset er riktig, er det tid for å ta med kameraet på tur. Ellers er det jo moro å bruke 500 mm tele med 1,4xconverter på et 1,5 crop-camera som D300. Det blir en ganske så liten billedvinkel, noe som er greit når man fotograferer fulger. De har som kjent egenskapen at de krymper når de plasseres foran et kamera.

Høst i Hammerfest

For et par dager siden var jeg en tur ute med Thule og Kangia. Vi jogget oss en tur på Storfjellet, noe som er en vanlig luftetur for de to grønlandshundene våre. På vei hjem igjen, et par hundre meter fra huset, kom en gåseflokk over oss og landet på et friområde. Dermed var det bare å plassere hundene i hundegården, sette telelinsa på kameraet og rusle seg en ny tur. Den vanligvis så sky grågåsa var plutselig ganske medgjørlig, og slapp meg inn på greit hold. Hadde de ikke sittet midt i bebyggelsen kan det nok være jeg hadde valgt rifle i stedet for kamera...

Nikon D300s 500/4 AFS med TC14

I går brukte vi en del av dagen til å sette inn nye hundehus i hundegården, og bygge en platting mellom hundehusene. Da fikk jeg nødvendig tid til å se meg om i hagen, og fant ut at rogna vår begynnte å få fine høstfarger. Dermed var det bare å hente kameraet igjen. Jeg må innrømme at jeg savner min avdøde Nikon D3. På D300s - som jeg bruker nå - blir støyen fort sjenerende når man passerer 800 ISO. Litt mer om erfaringene mine med dette kameraet kommer nok etter hvert.

Nikon D300s Nikkor 70-300 AFS VR

Rogna vår har forresten bare én enkelt klase med bær. Det betyr vel enten svært mye eller svært lite snø - avhengig av hvem du spør. Vel, uansett er vindforholdene slik at all snø som faller i Hvalrossveien til slutt ender på gårdsplassen vår. I alle fall føles det slik til tider...

Nikon D300s Nikkor 70-300 AFS VR

Sørøya - hareøya

Da er jaktstarten unnagjort. Sammen med en kompisgjeng har de første dagene blitt tilbragt på Sørøya. Rype er det ikke mye av der i år, men hare var det en del av. Ellers var det en stor opplevelse da havtåka kom sigende, og man etter hvert bare så de høyeste toppene på Sørøya, Seiland og Kvaløya som stakk opp gjennom tåkehavet.

Lavvoliv i høstnatta...

I fokuset på jaktas mange sider er det fort gjort å glemme det, men jakt dreier seg til syvende og sist om å ta liv...

En Nikon D3 takker for seg

En flott tursommer er over. Jeg har oppdaget et par nye områder i Finnmark. Blant annet har tre uker blitt tilbragt på Sørøya, noe som var en stor opplevelse. Den utilgjengelige Sværholthalvøya viste seg også å være litt av en perle. En tur på Seilandsjøkulen - Norges nordligste bre - har det også blitt.

Utover høsten er planen først å ta turen tilbake til Sørøya i jaktstarten. Så blir det etter hvert noen dager på Rolvsøy på jakt etter harepus, og sansynligvis en litt lengre tur i Øvre Anarjohka Nasjonalpark i løpet av oktober.
Men tilbake til tittelen på innlegget. Jeg har nemlig byttet ut min Nikon D3 med en Nikon D300s. Byttet var dessverre ikke helt frivillig, selv om jeg en stund har lekt med tanken på å skaffe meg en mindre kamerahus med tanke på turene som innebærer mye forflytning. Årsaken er derimot at jeg for første gang har klart å ta knekken på et Nikon-kamera. Under et videregående brekurs på Bødalsbreen gjorde jeg et hederlig forsøk på å fotografere bretur i drittvær. Det syntes ikke D3en noe som helst om. Autofokusen var borte, og frameraten var ned på omtrent én i sekundet. Kameraet ble sendt til Interfoto, som kunne melde om et vannskadet kort. Å reparere ville koste omkring ti laken, og siden det helt tydelig var kommet vann inn i kameraet var faren stor for at flere komponenter var i ferd med å ta kvelden. Reparasjon var dermed ikke et godt alternativ - spesielt ikke når en ny D700 bare koster noen få tusenlapper mer...

Ruskevær på Bødalsbreen (Olympus mju Tough)

Løsningen har altså blitt en Nikon D300s, med en 16-85mm zoom. Det har på mange vis vært et hyggelig bekjentskap. Jeg har tatt mange flere bilder under forflytning i løpet av de tre ukene på Sørøya enn jeg ellers ville gjort. Det er bra. Samtidig har jeg merket at lavere ISO, kombinert med et objektiv som ligger to blendertrinn bak normalzoomen jeg har brukt på D3, gjør noe med mulighetene i kveldinga. Jeg skal nok skaffe meg et nytt fullformathus etter hvert, men jeg tror jeg skal sitte på gjerdet ei stund. Her i nord har det egentlig ingen bråhast før vi nærmer oss slutten av februar. Det er først da at aktiviteten - i alle fall for min del - begynner å ta seg opp.

På vei opp brefallet på Bødalsbreen. (Nikon D3 Nikkor 24-70)

Ti år som skribent....

Fant plutselig ut at det er ti år siden jeg hadde min første tursak på trykk. Det var i Jakt & Fiske 7-2000 at debuten fant sted. Jeg sendte inn en alt for lang tekst, og en blanding av dias og papirbilder. Heldigvis var ett av bildene godt nok til en dobbeltside, og dermed endte jeg med nesten fire sider på trykk - naturlig nok kry som en hane.
Saken, slik den ble sendt fra meg, ligger fortsatt på www.friluftsliv.no så det går an å ta seg en titt. Jeg humrer litt selv når jeg leser den, og ser at jeg i alle fall var påståelig nok. Jeg lever vel også i troen på at jeg har hatt en viss utvikling med både penn og kamera i løpet av det siste tiåret. Men turen var knallfin, og det mest morsomme var at idéen ble til over et bilkart over Nord-Sverige i skala 1:400 000.
Senere har det blitt mange og lange kanoturer, men jeg har en klar tanke om at turen ned Pite Å en gang skal gjentas.

Fra Horton River, Canada 2007.

Mai betyr isfiske...

Dagene begynner virkelig å bli lange her i nord. Om snaut tre uker skinner sola hele døgnet. Naturen våkner til liv i ekspressfart - det gjelder fisken under isen også. Jeg håper det blir tid til en skikkelig isfisketur etter røya i løpet av mai. Om noen dager er skutersesongen over også. Jeg er knapt noen fanatisk motstander av skuterkjøring, så lenge det foregår i løypene, men samtidig er det godt når det blir stille i fjellet. Bildet er fra en fantastisk maihelg i fjor. Den ble i stor grad tilbragt på en barflekk på Sennalandet.

New Zealand's vulkaner

Det er mye snakk om vulkaner nå om dagen. Og VG har nylig presentert en oversikt over historiens største utbrudd. I perioden 2006-2007 gikk vi New Zealand på langs (klikk på bokforsiden i høyre marg for mer informasjon). Da fikk vi også stifte bekjentskap med områder preget av vulkansk aktivitet. Her er litt av det New Zealand har å tilby.

Lake Taupo er den største innsjøen i New Zealand og er resultatet av et enormt vulkanutbrudd for ca. 26.500 år siden. Utbruddet sendte ut over 1000 kubikkilometer masse og førte til at flere hundre kvadratkilometer land kollapset og dannet fordypningen som i dag fylles av sjøen. Man kjenner til 28 utbrudd vulkanen har hatt de siste 27.000 år. Det hittil siste er tidfestet til siste del av andre århundre e.kr. og er det mest voldsomme vulkanutbruddet verden har sett de siste 5000 år. Omkring ni kubikkilometer masse ble sendt opp til 50 kilometer opp i lufta, og et metertykt lag med aske dekket bakken 50 kilometer unna utbruddet. Himmelen ble farget rød så langt unna som i Kina, og romerske nedtegnelser tyder på at effekter av utbruddet også ble sett der. Det er helt umulig å forestille seg hvilke krefter som har vært i sving her, og det er med en viss ettertanke man filosoferer over at det snart har gått 2000 år siden siste utbrudd... I dag er kanskje Lake Taupo mest kjent for sitt gode ørretfiske - spesielt i gyteelva Tongariro River.

Mt. Ngauruhoe i Tongariro nasjonalpark ble brukt som stand-in for Dommedags berg under innspillingen av Ringenes Herre.

Mt. Ruapehu er den mest aktive vulkanen i Tongariro. Den hadde relativt kraftige utbrudd i 1995 og 1996, fulgt av aktivitet i litt mindre skala i de to påfølgende årene. Siden 2001 har den imidlertid roet seg ned igjen. Nå er det kratersjøen på toppen av fjellet som utgjør den største risikoen. I kjølevannet av utbruddene på 90-tallet ble utløpet fra sjøen blokkert. Når sjøen til slutt bryter gjennom denne hindringen vil store mengder vann, aske og annet vulkansk materiale flomme ned fjellsiden i form av en såkalt lahar.Flommen kan ta ulike veier ned fjellet og det er advart mot enkelte bekkedaler, som er de mest sannsynlige rutene for de skitne vannmassene.

Kratersjøen på toppen av Mt. Ruapehu.

Dette er et voldsomt og potensielt farlig naturfenomen. På julaften 1953 døde 151 mennesker da en lahar fra Mt. Ruapehu vasket bort en jernbanebru over Whangaehu River, foran et ekspresstog som dermed endte i vannmassene. I dag har man avanserte varslingssystemer, ulike plasser på fjellet. Laharen kom susende rett før vi forlot New Zealand noen måneder senere. Den forårsaket den kun materielle skader.