For et par dager siden var jeg en tur ute med Thule og Kangia. Vi jogget oss en tur på Storfjellet, noe som er en vanlig luftetur for de to grønlandshundene våre. På vei hjem igjen, et par hundre meter fra huset, kom en gåseflokk over oss og landet på et friområde. Dermed var det bare å plassere hundene i hundegården, sette telelinsa på kameraet og rusle seg en ny tur. Den vanligvis så sky grågåsa var plutselig ganske medgjørlig, og slapp meg inn på greit hold. Hadde de ikke sittet midt i bebyggelsen kan det nok være jeg hadde valgt rifle i stedet for kamera...
I går brukte vi en del av dagen til å sette inn nye hundehus i hundegården, og bygge en platting mellom hundehusene. Da fikk jeg nødvendig tid til å se meg om i hagen, og fant ut at rogna vår begynnte å få fine høstfarger. Dermed var det bare å hente kameraet igjen. Jeg må innrømme at jeg savner min avdøde Nikon D3. På D300s - som jeg bruker nå - blir støyen fort sjenerende når man passerer 800 ISO. Litt mer om erfaringene mine med dette kameraet kommer nok etter hvert.
Rogna vår har forresten bare én enkelt klase med bær. Det betyr vel enten svært mye eller svært lite snø - avhengig av hvem du spør. Vel, uansett er vindforholdene slik at all snø som faller i Hvalrossveien til slutt ender på gårdsplassen vår. I alle fall føles det slik til tider...
Sølvgruva i Sølvbergklumpan
for 5 år siden
Hvis rogna lever - blir det snø. Så enkelt er det :)
SvarSlettHmm...
SvarSlettEn tredje variant altså ;-)