Under Sørkorset

Dette bildet er fra en tur til Sør-Afrika for noen år tilbake. Å se dyrelivet i Krugerparken var en stor opplevelse, spesielt når man hadde det rett utenfor teltveggen. Dette bildet ble til en kveld vi satt ved leirbålet, og det mest spennende var vel egentlig å føle seg fram for å finne snorutløseren og stoppe eksponeringen i stummende mørke...
Jeg liker dette stjernebanebildet veldig godt. Noe av grunnen er at det er tatt nærmere ekvator enn de andre stjernebanebildene jeg har tatt. Dermed kommer punktet som alle stjernene roterer rundt nærmere horisonten og inn i bildeflaten - noe som etter mitt syn tilfører bildet mye.
Stjernebildet Sørkorsetligger forresten ikke akkurat mot syd, men man kan bruke det for å finne hvor syd er.
http://en.wikipedia.org/wiki/Crux

Nordlys i nord

Da er jeg tilbake på kontoret etter å ha tilbragt natta på Seiland. Hadde sett meg ut et sted på rypejakta i fjor, og nå bar det tilbake for å ta bilder. Hadde riktig flaks da jeg innså at jeg måtte ut og pisse før herrenes skiskytingjaktstart skulle begynne på radio. De gjorde at jeg oppdaget det flotte nordlyset, og dermed ble det kamera i stedet for radio. Og når jeg ender opp med blinkskudd får det heller være at Bjørndalen og Svendsen bommer...

Nordlysnatt på Seiland.

Fortsatt åpent vann her og der...

New Zealand på langs på Mammutsalg

Boka vi ga ut etter turen New Zealand på langs er med på Mammutsalget som starter utpå vinteren, så det blir snart mulig å sikre seg et eksemplar til en rimelig penge. Vi sitter igjen med noen eksemplarer selv også, så om man vil ha et navnetrekk eller to i boka er det mulig å sende en bestilling. Klikk på bokforsiden helt i høyre marg, så havner du på rett sted.

Jeg fant forresten en anmeldelse av boka for et par uker siden. Den finnes her
Selv likte jeg denne passasjen fra ameldelsen: "Valle filosoferer litt over hvorfor noen ønsker å gå New Zealand på langs og kommer frem til at han gjør det utelukkende av egoistiske grunner, rett og slett fordi han har lyst til det. Det er noe herlig forfriskende over en slik ærlighet. Mange ville vært fristet til å påberope seg pompøse og altruistiske grunner, som å bidra til ”fred i verden” eller å ”redde klimaet”."

Ellers finnes fortsatt vår nettside fra denne langturen.
Gå inn på www.randulfvalle.no/nz/

En god arbeidsuke...

Har man jobbet med foto en stund, så lærer man at det går i rykk og napp. Av og til kan man være ei uke på tur, uten at man egentlig føler at minnekortet inneholder noe av større verdi. Andre ganger kommer blinkskuddene tett.

Den siste uka i februar 2006 var en av de bedre jeg har hatt. Jeg startet med telttur i Rondane i nydelig vintervær. Her fikk jeg noen teltbilder som jeg fortsatt holder blant mine beste. Fotografering av stjernebaner er egentlig ikke så mye hokus-pokus, men her ble lyset bedre enn normalt. Det er nok et resultat av at eksponeringen ble startet før det egentlig var mørkt. Det er forresten et stjerneskudd i venstre del av bildet.


Etter turen i Rondanen gikk veien til Flatanger for fotografering av kongeørn og havørn i Flatanger. Her ble blant annet bildet vist under til, som jeg fortsatt er svært glad i. I tillegg ble jeg, så vidt jeg vet, den første som fikk besøk av hønsehauk utenfor skjulet i Flatanger.

Øynene som ser - en tur i Gressåmoen nasjonalpark

"There follows an exchange on the redness of my jacket. Brightly coloured hill-clothing is foreign to Randulf. I explain that outdoors tradition in the UK is rooted in alpinisim rather than bushcraft. He hears me but I’m not sure he gets my point. On reflection I’m not sure I do either."

Opplevelsen av å være på tur varierer sterkt fra person til person. Det gjelder ikke minst når en av turdeltagerne er på hjemmebane, mens den andre er gjest.
For ganske mange år siden dro jeg og en kompis fra Liverpool (bosatt i Nederland) på tur. Vi, eller snarere jeg, valgte det som nå er Blåfjella - Skjækerfjella nasjonalpark, men som da var Gressåmoen.
For en stund siden fant jeg ut at Dave hadde skrevet om sin opplevelse av turen. For meg var det ganske fornøyelig å lese dette så mange år etterpå. Spesielt hvordan han sammenligner måten vi utøver friluftslivet i Norge - sammenlignet med England. Kanskje andre også kan ha glede av å lese det?

Her er i alle fall Dave sin tekst

Når elefanten angriper...

"The elephant often charges to the accompaniment of a blast of high-pitched trumpeting - caused by forcibly expelling air from its trunk - which sounds like an orchestra of outraged demons. Except perhaps for the prospect of imminent hanging, there can be few situations that concentrate the mind more wonderfully."


Da jeg leste denne beskrivelsen fra Clive Walker sin bok "Signs of the wild", som omhandler dyrelivet i det sørlige Afrika, kunne jeg med en gang si meg enig - ettersom jeg nettopp hadde vært utsatt for det som beskrives. Episoden skjedde under en walking safari i Klaserie Game Reserve, som er en del av Greater Kruger National Park i Sør-Afrika. Vi var til fots, og kom i skade for å avskjære en elefantmor med en liten unge, fra resten av flokken. Hun trompeterte høyt, før hun gikk til angrep. Heldigvis nøyde hun seg med å jage oss opp i en bergknaus og blåse noen ekstra fanfarer.
Som ofte er tilfelle når dyr tilsynelatende angriper, var det også denne gangen snakk om et skinnangrep: Hun sa fra at vi befant oss et sted vi ikke burde være, og vi adlød. At det er det som vil skje vet man likevel ikke før etterpå, og jeg innså at ting kanskje var i ferd med å bli stygt da vi sto oppe i knausen, og guiden gikk over fra å rope "Go away!" til det mer ryggmargsbaserte "Fu** you!!!" At guiden hadde gevær var egentlig en relativt liten trøst, all den tid han nettopp hadde tryna i et sanddekket elveløp slik at mekanismen forkilte, samtidig som jeg uansett var tvilende til at han faktisk ville klare å treffe hjernen på dyret, som tross alt kun er på størrelse med et kneipbrød...

Uansett var det en opplevelse å ta med seg videre, og nok en gang viser det seg at om man tar signalene til dyrene - selv om man i utgangspunktet har kommet for nære - så vil de som regel ikke skade oss. Det er heller ingen tvil hos meg om at opplevelsen av det afrikanske dyrelivet var mye sterkere når vi gikk til fots blant dyrene, i stedet for hele tiden å sitte i en Land Rover...
En lengre historie fra denne turen kan leses på www.randulfvalle.no

Mørketida går mot slutten

Det er kun en dag eller to igjen til mørketida er over. Det ville ha vært løgn å påstå at jeg ikke ser fram til det. Her i Hammerfest tar riktignok fjellet "Tyven" sola de første dagene, men det går i alle fall fort mot lysere tider nå. Jeg bestemte meg for å ta dagen i dag ute med kameraet. Her er et bilde tatt rett i nærheten av huset. Håja og Sørøya begynner å få et rødt skjær. Sola står ikke lenger så langt under horisonten.Her er sola på vei ned igjen, og både Seiland og Sørøya vises i bakgrunnen.