Øynene som ser - en tur i Gressåmoen nasjonalpark

"There follows an exchange on the redness of my jacket. Brightly coloured hill-clothing is foreign to Randulf. I explain that outdoors tradition in the UK is rooted in alpinisim rather than bushcraft. He hears me but I’m not sure he gets my point. On reflection I’m not sure I do either."

Opplevelsen av å være på tur varierer sterkt fra person til person. Det gjelder ikke minst når en av turdeltagerne er på hjemmebane, mens den andre er gjest.
For ganske mange år siden dro jeg og en kompis fra Liverpool (bosatt i Nederland) på tur. Vi, eller snarere jeg, valgte det som nå er Blåfjella - Skjækerfjella nasjonalpark, men som da var Gressåmoen.
For en stund siden fant jeg ut at Dave hadde skrevet om sin opplevelse av turen. For meg var det ganske fornøyelig å lese dette så mange år etterpå. Spesielt hvordan han sammenligner måten vi utøver friluftslivet i Norge - sammenlignet med England. Kanskje andre også kan ha glede av å lese det?

Her er i alle fall Dave sin tekst

Når elefanten angriper...

"The elephant often charges to the accompaniment of a blast of high-pitched trumpeting - caused by forcibly expelling air from its trunk - which sounds like an orchestra of outraged demons. Except perhaps for the prospect of imminent hanging, there can be few situations that concentrate the mind more wonderfully."


Da jeg leste denne beskrivelsen fra Clive Walker sin bok "Signs of the wild", som omhandler dyrelivet i det sørlige Afrika, kunne jeg med en gang si meg enig - ettersom jeg nettopp hadde vært utsatt for det som beskrives. Episoden skjedde under en walking safari i Klaserie Game Reserve, som er en del av Greater Kruger National Park i Sør-Afrika. Vi var til fots, og kom i skade for å avskjære en elefantmor med en liten unge, fra resten av flokken. Hun trompeterte høyt, før hun gikk til angrep. Heldigvis nøyde hun seg med å jage oss opp i en bergknaus og blåse noen ekstra fanfarer.
Som ofte er tilfelle når dyr tilsynelatende angriper, var det også denne gangen snakk om et skinnangrep: Hun sa fra at vi befant oss et sted vi ikke burde være, og vi adlød. At det er det som vil skje vet man likevel ikke før etterpå, og jeg innså at ting kanskje var i ferd med å bli stygt da vi sto oppe i knausen, og guiden gikk over fra å rope "Go away!" til det mer ryggmargsbaserte "Fu** you!!!" At guiden hadde gevær var egentlig en relativt liten trøst, all den tid han nettopp hadde tryna i et sanddekket elveløp slik at mekanismen forkilte, samtidig som jeg uansett var tvilende til at han faktisk ville klare å treffe hjernen på dyret, som tross alt kun er på størrelse med et kneipbrød...

Uansett var det en opplevelse å ta med seg videre, og nok en gang viser det seg at om man tar signalene til dyrene - selv om man i utgangspunktet har kommet for nære - så vil de som regel ikke skade oss. Det er heller ingen tvil hos meg om at opplevelsen av det afrikanske dyrelivet var mye sterkere når vi gikk til fots blant dyrene, i stedet for hele tiden å sitte i en Land Rover...
En lengre historie fra denne turen kan leses på www.randulfvalle.no

Mørketida går mot slutten

Det er kun en dag eller to igjen til mørketida er over. Det ville ha vært løgn å påstå at jeg ikke ser fram til det. Her i Hammerfest tar riktignok fjellet "Tyven" sola de første dagene, men det går i alle fall fort mot lysere tider nå. Jeg bestemte meg for å ta dagen i dag ute med kameraet. Her er et bilde tatt rett i nærheten av huset. Håja og Sørøya begynner å få et rødt skjær. Sola står ikke lenger så langt under horisonten.Her er sola på vei ned igjen, og både Seiland og Sørøya vises i bakgrunnen.

Menneskets beste venn...

Tenkte bare å skrive et par ord om en turkompis. Det er nemlig snart fem måneder siden vi hentet grønlandshunden Thule hos kennelen Wanvare på Røros. Siden da har han lagt på seg nesten 20 kilo og begynner å bli en rørslig kar. Et par måneder senere hentet vi tispa Kangia slik at han fikk en kamerat i hundegården, og slik at jeg og Hilde har en trekkhund hver når vi skal på ski.

Thule ble valgt til oss fordi han var en litt forsiktig valp. Det karaktertrekket har han beholdt. De fleste ting er litt skummelt når man opplever det for første gang - kanskje den andre og den tredje også. Samtidig er han enormt kosete, noe som passer oss godt.
Thule har en tendens til å bli bilsyk. I jula var vi en liten tur i fjæra, kun noen minutters kjøretur hjemmefra. Alle grønlandshunder er fullstendig matgale, og Thule gumlet i seg flere store sjøstjerner som han fant. Etter fem minutters kjøring hjemover fikk jeg en slags fornemmelse av at det luktet sjømat. Det var ikke før vi var vel hjemme at jeg forsto sammenehengen. Thule og Kangia hadde klemt seg sammen i et hjørne av bagasjerommet - resten var dekket av sjøstjernerester og øvrig mageinnhold. Det ble en liten jobb med rengjøring av matta i bagasjerommet, og matrestene ble liggende i snøen i hagen.
Da vi skulle på tur neste gang så selvsagt Thule sitt snitt til å spise sjøstjernerestene en gang til. Også denne gangen kom de opp igjen før vi hadde kjørt veldig langt. Man skulle nesten tro han ville være kurert for trangen til å spise sjøsterjner etter to slike opplevelser, men jeg føler meg langt fra overbevist...

Hva eller hvordan?

En sur og kald dag på nedre del av Horton River i arktisk Canada, hørte vi plutselig den karakteristiske hvesinga til to gåsekull på bredden. I lufta over gjorde en vandrefalk gjentatte angrep. Til slutt klarte den å skille ut en av ungene før den angrep den med et nytt stup. Gåsa ble liggende urørlig og falken klarte å trekke den opp på land. Byttet var imidlertid for tungt til at den klarte å lette med det. Dermed kunne vi gli forbi i kanoen på fint fotohold.

Dette bildet kan på mange måter stå som et uttrykk for min innfallsvinkel til naturfoto. I dag er det mye snakk i fotomiljøet om kunst, personlige uttrykk og viktigheten av å se gamle ting på nye måter. I en slik kontekst blir hva som er avbildet mindre viktig enn hvordan.

For min del er derimot hva en viktig del av opplevelsen av et bilde. Jeg er i utgangspunktet vel så interessert i natur som i foto. Fotointeressen har mer kommet som en følge av et ønske om å formidle opplevelser fra villmarka. I en slik kontekst er et bilde også interessant i kraft av hva det viser – for eksempel sjeldne arter eller uvanlig atferd. Satt på spissen, så ser jeg heller et halvbra bilde av ei gaupe som feller et rådyr, enn verdens beste bilde av en dompap...

I denne innfallsvinklen til fotointeressen ligger kanskje litt av grunnen til at jeg ikke kunne tenkt meg å dra fra fotoskjul til fotoskjul, eller i stor grad benytte meg av guidede turer i jakt på de beste bildene. Et besøk hos Ole Martin i Flatanger er en stor opplevelse (og ikke minst fryktelig hyggelig) Men å basere hovedtyngden av fotograferingen min på slike steder, som det etter hvert finnes ganske mange av, ville jeg i lengden følt veldig fattig. For min del er opplevelsen av å være ute på egenhånd i villmarka en viktig del av grunnen til at jeg driver med dette, og jeg føler dessuten at jeg vanligvis har mer å formidle etter slike turer.

Pannekaker - i en polarhistorisk kontekst...

Skal du legge et skikkelig grunnlag for en lang dag på tur? Gjør som Sverdrup, Ingstad og Amundsen: Start dagen med et lass pannekaker.

Det er noe universelt og fundamentalt over lengselen mot de tjukke, luftige pannekakene med tilsvarende kaloririkt tilbehør. Et lite dykk i litteraturen kan bekrefte at mange har visst å sette pris på denne retten. Allerede i Helge Ingstads klassiker «Pelsjegerliv» blir verdien av skikkelige pannekaker – hotcakes – ettertrykkelig understreket:

«I hyttedøren pleide kokken Joe å ha sin plass, med skrevende ben og hendene under kjøkkenforkleet. Han liket å se folk i arbeide, og gi sakkyndige råd om hvorledes ting skulle gjøres. Kokker der i nord er like i det stykket, som i de fleste andre. Som regel heter de Joe, hvis de ikke heter Jim. De er akkurat like runde, akkurat de samme grinebitere i kjøkkenet, og joviale pratmakere utenfor. Men ved the hotcakes er det forskjellen begynner, og efter dem er det en kokk vurderes. Joe hadde en høy stjerne hos oss, uvesentlige trekk ved hans karakter bar vi gladelig over med, for det ene vesentlige, å lage hotcakes av høy klasse var hans spesialitet.»

Polarhistorie
Pannekakenes betydning for norsk polarhistorie stopper imidlertid ikke her. Når det snakkes om pannekaker er det umulig å komme utenom selve polarkokken; Adolf Lindstrøm. Han ville ikke hatt problemer med å nå opp på Ingstads vurderingsskala. Lindstrøms hotcakes, eller hotkjekker som mannskapet kalte de, var i en klasse for seg. Adolf Lindstrøm seilte som kokk med både Sverdrup, Nansen og Amundsen og enorme mengder tjukke pannekaker var et fast innslag i frokosten, enten det var på Gjøa i Nordvestpassasjen, med Fram i det nordlige Canada eller på Framheim i Antarktis. Med unntak av Nansens bravader ansér vi det dermed rimelig å hevde at hele det norske polareventyret i overveiende grad var grunnlagt på pannekaker – selv om vi har forståelse for at noen kan mene at det er å overdrive betydningen en smule.
Lindstrøm var også svært viktig for det sosiale på ekspedisjonene han var med på. Han fylte rollene som psykolog, fortrolig samtalepartner og selvironisk muntrasjonsråd. Det er derfor tvilsomt om det kun var pannekakene Amundsen tenkte på da han gav Lindstrøm følgende skussmål: «Han har ydet de norske polarexpeditioner større & verdifullere tjenester enn noen annen mann.»

Hjelp til selvhjelp
I våre dager er det få som har med seg kokk på tur. Skal det bli pannekaker må man derfor ta saken, eller rettere sagt panna, i egen hånd. Pannekakerøre er i utgangspunktet en svært enkel sak. Melk, egg og mel er hovedingrediensene. Det går til og med an å bytte egg med soyamel, men da henger pannekakene dårligere sammen. Denne grunnoppskriften gir tynne pannekaker – ikke de tjukke og luftige som Lindstrøm lagde i store mengder og Ingstad lovpriste. Dersom du, som undertegnede, anser de tynne pannekakene for i beste fall å være en dårlig erstatning, er det likevel håp. Tilsetter du bakepulver og lager røra litt mer tykflytende, blir resultatet tjukke pannekaker. Disse må stekes på svakere varme enn de tynne.
Skal du på dagstur er det greieste å lage ferdig røra hjemme, og ta den med på tett flaske. På lengre turer kan melk og egg erstattes med tørrmelk og eggepulver. Det enkleste er så klart å kjøpe ferdig pannekakemiks som kun skal tilsettes vann. Røra vispes i en kjele eller ristes i drikkeflaska. Pass for all del på at du ikke tilsetter for mye vann. Er røra for tjukk, kan du alltids ha i mer vann. Blir den derimot for tynn blir det umulig å få pannekakene til å henge sammen. Det kan naturlig nok være en viss nedtur når man har gledet seg hele dagen...
Pannekakemiksen man får kjøpt i Norge gir stort sett tynne pannekaker. Vil du heller ha de tjukke satser du på posen som skal gi sveler, eller tar med en forsyning fra andre siden av «dammen».


Tilbehør
Det er mange muligheter når det gjelder valg av tilbehør til pannekakene. Egentlig er din egen fantasi eneste begrensning. Lønnesirup er en innertier, gjerne med smør under. Godt med smør samt en raus dose golden sirup helt over en stabel på 4-5 pannekaker, var Lindstrøms resept. Sukker går også an, og noen strimler salt bacon blir en fin kontrast. Syltetøy er også et sikkert stikk. Det beste er å lage syltetøyet på tur. Det gjøres på enkleste mulige vis, ved å koke bær og sukker. Hva tror du om pannekaker med varmt moltesyltetøy og en stor kjele bålkaffe? Livet kan knapt bli bedre, spør du meg.

Oppskrifter
Det er mange ruter til gode pannekaker, og stort rom for å prøve seg fram med ut. Hos opplysningskontoret for egg og hvitt kjøtt (www.egg.no) har vi funnet et par oppskrifter som kan tjene som et utgangspunkt.

Tjukke pannekaker
6 egg
3 ¾ desiliter hvetemel
2 ¼ teskje bakepulver
3 desiliter melk
litt salt
Oppskriften angir at eggene først skal skilles. Mel, bakepulver og melk tilsettes eggeplommene og piskes til en glatt røre. Så stivpiskes eggehvitene og foldes inn i eggeblandingen. Mener du det er i overkant avansert å sitte foran bålet og skille egg, går det sikkert bra å vispe de inn hele, selv om du kanskje mister litt luftighet på veien.

Tynne pannekaker
4 egg
3 desiliter hvetemel
½ teskje salt
5 desiliter melk
sukker etter smak
Bland mel og salt. Tilsett ca. halvparten av melken Rør godt til en tykk og klumpfri røre. Tilsett resten av melken. Visp inn eggene. La røren svelle i ca. 15 minutter. Stek tynne pannekaker på forholdsvis sterk varme. Snu dem når de har stivnet på oversiden og fått fin og gyllen farge på undersiden.

Hotcakes ala Lindstrøm
Adolf Lindstrøm skrev nesten aldri ned oppskrifter, og hans legendariske hotcakes er dessverre ikke noe unntak. Otto Sverdrup forsøkte å få oppskriften ut av ham. Forsøket var misslykket og Lindstrøm tok til slutt oppskriften med seg i graven. Sverdrup skrev imidlertid ned en skisse til oppskriften, basert på Lindstrøm i aksjon. Denne ble bearbeidet og gitt ut i biografien om Lindstrøm: «Et liv i isen», av Jan Ove Ekeberg (Kagge forlag 2000).
1 kilo fint hvetemel
2 liter melk
100 gram smør
gjær
8 egg eller tilsvarende mengde eggepulver
Melken skoldes og kjøles ned. Resten tilsettes og blandes godt, sammen med litt salt og rikelig med sukker. Røren sveller godt innhyllet i tørkle på et varmt sted i 12 timer. Pannekakene stekes i varm panne med mye smør og vendes raskt én gang

Denne artiklen har tidligere stått på trykk i Friluftsliv

En titt på Geminidene

Meteorsvermen Geminidene var å se på himmelen i natt. Når det var klarvær, ingen måne og lite nordlys var det bare å ta med kamera og sovepose, og legge seg på lur.

Taktikken var rikelig med vidvinkel, relativt høy ISO for å få med mest mulig av meteorene, og ingen støyreduksjon. På dette viset kunne lukkeren være åpen nesten kontinuerlig i et par-tre timer på morgenkvisten. Det ble ingen store blinksudd på meg, men jeg fikk da festet fenomenet på bildebrikka. Dessuten var det riktig så flott å ligge i posen og se opp på stjerneskuddene. Hadde jeg husket liggeunderlaget hadde det sikkert vært enda finere - om jeg ikke hadde sovnet...
Andre kom tydeligvis hjem med finere resultater enn meg: Sjekk vg.no