Tenkte bare å skrive et par ord om en turkompis. Det er nemlig snart fem måneder siden vi hentet grønlandshunden Thule hos kennelen Wanvare på Røros. Siden da har han lagt på seg nesten 20 kilo og begynner å bli en rørslig kar. Et par måneder senere hentet vi tispa Kangia slik at han fikk en kamerat i hundegården, og slik at jeg og Hilde har en trekkhund hver når vi skal på ski.
Thule ble valgt til oss fordi han var en litt forsiktig valp. Det karaktertrekket har han beholdt. De fleste ting er litt skummelt når man opplever det for første gang - kanskje den andre og den tredje også. Samtidig er han enormt kosete, noe som passer oss godt.
Thule har en tendens til å bli bilsyk. I jula var vi en liten tur i fjæra, kun noen minutters kjøretur hjemmefra. Alle grønlandshunder er fullstendig matgale, og Thule gumlet i seg flere store sjøstjerner som han fant. Etter fem minutters kjøring hjemover fikk jeg en slags fornemmelse av at det luktet sjømat. Det var ikke før vi var vel hjemme at jeg forsto sammenehengen. Thule og Kangia hadde klemt seg sammen i et hjørne av bagasjerommet - resten var dekket av sjøstjernerester og øvrig mageinnhold. Det ble en liten jobb med rengjøring av matta i bagasjerommet, og matrestene ble liggende i snøen i hagen.
Da vi skulle på tur neste gang så selvsagt Thule sitt snitt til å spise sjøstjernerestene en gang til. Også denne gangen kom de opp igjen før vi hadde kjørt veldig langt. Man skulle nesten tro han ville være kurert for trangen til å spise sjøsterjner etter to slike opplevelser, men jeg føler meg langt fra overbevist...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar