Øynene som ser - en tur i Gressåmoen nasjonalpark

"There follows an exchange on the redness of my jacket. Brightly coloured hill-clothing is foreign to Randulf. I explain that outdoors tradition in the UK is rooted in alpinisim rather than bushcraft. He hears me but I’m not sure he gets my point. On reflection I’m not sure I do either."

Opplevelsen av å være på tur varierer sterkt fra person til person. Det gjelder ikke minst når en av turdeltagerne er på hjemmebane, mens den andre er gjest.
For ganske mange år siden dro jeg og en kompis fra Liverpool (bosatt i Nederland) på tur. Vi, eller snarere jeg, valgte det som nå er Blåfjella - Skjækerfjella nasjonalpark, men som da var Gressåmoen.
For en stund siden fant jeg ut at Dave hadde skrevet om sin opplevelse av turen. For meg var det ganske fornøyelig å lese dette så mange år etterpå. Spesielt hvordan han sammenligner måten vi utøver friluftslivet i Norge - sammenlignet med England. Kanskje andre også kan ha glede av å lese det?

Her er i alle fall Dave sin tekst

Når elefanten angriper...

"The elephant often charges to the accompaniment of a blast of high-pitched trumpeting - caused by forcibly expelling air from its trunk - which sounds like an orchestra of outraged demons. Except perhaps for the prospect of imminent hanging, there can be few situations that concentrate the mind more wonderfully."


Da jeg leste denne beskrivelsen fra Clive Walker sin bok "Signs of the wild", som omhandler dyrelivet i det sørlige Afrika, kunne jeg med en gang si meg enig - ettersom jeg nettopp hadde vært utsatt for det som beskrives. Episoden skjedde under en walking safari i Klaserie Game Reserve, som er en del av Greater Kruger National Park i Sør-Afrika. Vi var til fots, og kom i skade for å avskjære en elefantmor med en liten unge, fra resten av flokken. Hun trompeterte høyt, før hun gikk til angrep. Heldigvis nøyde hun seg med å jage oss opp i en bergknaus og blåse noen ekstra fanfarer.
Som ofte er tilfelle når dyr tilsynelatende angriper, var det også denne gangen snakk om et skinnangrep: Hun sa fra at vi befant oss et sted vi ikke burde være, og vi adlød. At det er det som vil skje vet man likevel ikke før etterpå, og jeg innså at ting kanskje var i ferd med å bli stygt da vi sto oppe i knausen, og guiden gikk over fra å rope "Go away!" til det mer ryggmargsbaserte "Fu** you!!!" At guiden hadde gevær var egentlig en relativt liten trøst, all den tid han nettopp hadde tryna i et sanddekket elveløp slik at mekanismen forkilte, samtidig som jeg uansett var tvilende til at han faktisk ville klare å treffe hjernen på dyret, som tross alt kun er på størrelse med et kneipbrød...

Uansett var det en opplevelse å ta med seg videre, og nok en gang viser det seg at om man tar signalene til dyrene - selv om man i utgangspunktet har kommet for nære - så vil de som regel ikke skade oss. Det er heller ingen tvil hos meg om at opplevelsen av det afrikanske dyrelivet var mye sterkere når vi gikk til fots blant dyrene, i stedet for hele tiden å sitte i en Land Rover...
En lengre historie fra denne turen kan leses på www.randulfvalle.no

Mørketida går mot slutten

Det er kun en dag eller to igjen til mørketida er over. Det ville ha vært løgn å påstå at jeg ikke ser fram til det. Her i Hammerfest tar riktignok fjellet "Tyven" sola de første dagene, men det går i alle fall fort mot lysere tider nå. Jeg bestemte meg for å ta dagen i dag ute med kameraet. Her er et bilde tatt rett i nærheten av huset. Håja og Sørøya begynner å få et rødt skjær. Sola står ikke lenger så langt under horisonten.Her er sola på vei ned igjen, og både Seiland og Sørøya vises i bakgrunnen.

Menneskets beste venn...

Tenkte bare å skrive et par ord om en turkompis. Det er nemlig snart fem måneder siden vi hentet grønlandshunden Thule hos kennelen Wanvare på Røros. Siden da har han lagt på seg nesten 20 kilo og begynner å bli en rørslig kar. Et par måneder senere hentet vi tispa Kangia slik at han fikk en kamerat i hundegården, og slik at jeg og Hilde har en trekkhund hver når vi skal på ski.

Thule ble valgt til oss fordi han var en litt forsiktig valp. Det karaktertrekket har han beholdt. De fleste ting er litt skummelt når man opplever det for første gang - kanskje den andre og den tredje også. Samtidig er han enormt kosete, noe som passer oss godt.
Thule har en tendens til å bli bilsyk. I jula var vi en liten tur i fjæra, kun noen minutters kjøretur hjemmefra. Alle grønlandshunder er fullstendig matgale, og Thule gumlet i seg flere store sjøstjerner som han fant. Etter fem minutters kjøring hjemover fikk jeg en slags fornemmelse av at det luktet sjømat. Det var ikke før vi var vel hjemme at jeg forsto sammenehengen. Thule og Kangia hadde klemt seg sammen i et hjørne av bagasjerommet - resten var dekket av sjøstjernerester og øvrig mageinnhold. Det ble en liten jobb med rengjøring av matta i bagasjerommet, og matrestene ble liggende i snøen i hagen.
Da vi skulle på tur neste gang så selvsagt Thule sitt snitt til å spise sjøstjernerestene en gang til. Også denne gangen kom de opp igjen før vi hadde kjørt veldig langt. Man skulle nesten tro han ville være kurert for trangen til å spise sjøsterjner etter to slike opplevelser, men jeg føler meg langt fra overbevist...

Hva eller hvordan?

En sur og kald dag på nedre del av Horton River i arktisk Canada, hørte vi plutselig den karakteristiske hvesinga til to gåsekull på bredden. I lufta over gjorde en vandrefalk gjentatte angrep. Til slutt klarte den å skille ut en av ungene før den angrep den med et nytt stup. Gåsa ble liggende urørlig og falken klarte å trekke den opp på land. Byttet var imidlertid for tungt til at den klarte å lette med det. Dermed kunne vi gli forbi i kanoen på fint fotohold.

Dette bildet kan på mange måter stå som et uttrykk for min innfallsvinkel til naturfoto. I dag er det mye snakk i fotomiljøet om kunst, personlige uttrykk og viktigheten av å se gamle ting på nye måter. I en slik kontekst blir hva som er avbildet mindre viktig enn hvordan.

For min del er derimot hva en viktig del av opplevelsen av et bilde. Jeg er i utgangspunktet vel så interessert i natur som i foto. Fotointeressen har mer kommet som en følge av et ønske om å formidle opplevelser fra villmarka. I en slik kontekst er et bilde også interessant i kraft av hva det viser – for eksempel sjeldne arter eller uvanlig atferd. Satt på spissen, så ser jeg heller et halvbra bilde av ei gaupe som feller et rådyr, enn verdens beste bilde av en dompap...

I denne innfallsvinklen til fotointeressen ligger kanskje litt av grunnen til at jeg ikke kunne tenkt meg å dra fra fotoskjul til fotoskjul, eller i stor grad benytte meg av guidede turer i jakt på de beste bildene. Et besøk hos Ole Martin i Flatanger er en stor opplevelse (og ikke minst fryktelig hyggelig) Men å basere hovedtyngden av fotograferingen min på slike steder, som det etter hvert finnes ganske mange av, ville jeg i lengden følt veldig fattig. For min del er opplevelsen av å være ute på egenhånd i villmarka en viktig del av grunnen til at jeg driver med dette, og jeg føler dessuten at jeg vanligvis har mer å formidle etter slike turer.