Randulf Valle - Naturformidling

Viktig melding - lytt på radio

2012-02-01T16:41:00.001+01:00

Sammen med Linda Øverli Nilsen har jeg laget en serie til radioprogrammet Friluftsmagasinet, som går på NRK P1 hver lørdags morgen 08.00.

I fem deler tar vi for oss aktuelle temaer for den som ønsker å dra på telttur om vinteren. Forrige lørdag var temaet vintertelt. Videre skal vi ta for oss primusbruk, bekledning, sovepose og soveteknikk samt overnatting under åpen himmel. Følg med så kan du kanskje plukke opp noen tips?

Utvalgt til utstilling - i USA

2012-01-25T19:41:00.002+01:00

For noen dager siden kom en hyggelig beskjed på e-post: Mitt bilde av nordlys over Seiland var blant de 30 utvalgte i The Bradford Washburn American Mountaineering Museum sin utstilling ved navn

"The 2012 Environmental Photography Exhibition"

Nå gjelder det bare å få skrevet ut bildet, få det montert og sendt i posten, slik at det er på plass i Colorado når utstillingen åpner i slutten av februar.

Juryen har bestått av:

Kim Hubbard, Senior Photo Editor for National Geographic.

Wendy Erickson, Editor for Photo Technique Magazine.

Stephen Weaver, Earth Systems Imaging.

Les mer om konkurransen her:

http://mountaineeringmuseum.org/events.php?id=PhotoContest

Sværholt 2011 - The Soundtrack...

2011-09-29T17:21:00.001+02:00

Sommerens lengste tur gikk til Sværholthalvøya i Finnmark sammen med turkompis Thomas. Vi hadde et par flotte uker med bra fiske og nydelig vær, men nok om det i denne omgang.
Både Thomas og jeg er ganske så interesserte i musikk. Det er faktisk derfor vi kjenner hverandre. Vi har en felles fortid som konsertarrangører på Samfundet og UKA i Trondheim. Thomas er forresten musikalsk i tillegg. Det kan ikke jeg skryte på meg.
Vi hadde ikke med hermetisk musikk på denne turen, så da ble det en del musikkprat i stedet. Vel hjemme i Hammerfest etter endt tur satt vi sammen en Spotify-liste over låtene vi hadde gledet oss til å høre, hatt på hjernen eller snakket om av en eller annen grunn.
Lista finner du her: sværholt2011soundtrack

På bakgrunn av dette er det så klart mange relevante spørsmål som trer fram:

Liker vi egentlig DDE?
Hva gjør alle countrylåtene her?
Mener vi virkelig at de svake skal utryddes - og legges i lake?
Er det mulig å kalle bandet sitt for Viking Skull?
Andrew WK? Seriøst?
Er virkelig Elvis over alt?
Hvor pompøst er det å kalle ei låt for The Hawthorn Passage?

Knekkebrød med stekt laksefilet. Luksus!

Snart klar for landing.

En fiskesommer er forbi

2011-09-06T16:42:00.000+02:00

Da er det snart tid for å pakke bort fluestanga for sesongen. I år har det blitt en del laksefiske, og stort sett har jeg brukt tida i elver hvor man slipper kø. Årets tre første laks kom trygt på land, men på slutten av sesongen ble det nærmest helsvart. Av de sju siste laksene jeg kroket klarte jeg bare å lande to. Det har sansynligvis sammenheng med at vannstanden ble svært lav og at fisken tok mens flua ble trukket inn. Da er det i følge erfarne laksefiskere langt vanskeligere å kroke fisken skikkelig. Her er uansett et par bilder fra hødepunktene fra sesongen.

Årets første kjenning med laks kom i Sandfjordelva ved Hamningberg. Flott elv med fin fisk, men så mange laks var det ikke der.

Årets lengste fisketur gikk til Sværholthalvøya i Finnmark. Vet du ikke hvor den ligger er du i godt selskap. Vi fant i alle fall et knallgodt sjørøyevann. Halvkilosrøyer tok Zulu Silver med stor agresjon, og litt etterpå var de langt utpå vannet.

En del forsøk ble gjort på å få laksen til å ta tørt, men uten hell. Det har vært en svært tørr sommer i Finnmark, så vannstanden var lav i august.

Selv om det var vanskelig å få laksen til å ta tørt måtte vi bruke spinkel redskap for å få den til å ta. Denne ble tatt på med Loomis StreamDance i klasse 3, 0,22 fortom og krok nummer 18.

Fiskekompis Thomas med sesongens siste laks på Sværholt.

Ukjente Ingstad-tekster i bladet Friluftsliv

2011-07-21T20:41:00.005+02:00

Da Helge Ingstad døde i 2001, i en alder av 101 år, etterlot han seg et personlig arkiv som i dag opptar 40 hyllemeter. Friluftsliv er blant de ytterst få som har fått tilgang til arkivet, og vil de neste årene presentere litterære godbiter herifra i form av artikler, uutgitte bokkapitler og noveller.

Denne serien starter vi i høstnummeret av Friluftsliv, som kommer til abonnentene i slutten av august. Det første vi publiserer er en novelle som utspiller seg i traktene rundt Store Slavesjø i Canada - området hvor Ingstad selv levde som pelsjeger. Videre skal vi være med til Svalbard, Grønland og Mexico, og se Ingstads egne bilder fra ungdomstidens fjellturer. I tillegg kommer flere historier fra traktene rundt Store Slavesjø i Canada. En av Ingstads bøker har dessuten et kapittel som aldri ble publisert. Nesten 60 år etter det ble skrevet vil det se dagens lys i Friluftsliv.

Abonnerer du ikke allerede på Friluftsliv er det altså på tide å gjøre noe med saken. Vi fant så mange gullkorn i arkivet at du like godt kan bestille to års abonnement med en gang .

Ti år siden Thelon

2011-07-01T15:22:00.005+02:00

For nøyaktig ti år siden - 1. juli 2001 - landet jeg for første gang i Yellowknife i Canada. Et villmarkseventyr på Thelon River, sammen med Mons Grøvlen, ventet. Vi brukte en drøy måned på de 1000 kilometerne. Turen var en kjempeopplevelse. Spesielt var øvre del av Thelon - før samløpet med Hanbury River - et eventyrlig område. Her er noen bilder fra turen.

Gammel tømmerhytte ved Wardens Groove.

Grei størrelse på fisken. Vi hadde ingen problemer med å få det vi hadde beregnet til maten.

Nederst på Thelon ligger tre store sjøer. Ofte var det greit å vente til kvelden før man startet padlingen. Da la vinden seg.

Graven til Edgar Christian ved Hornby Point. Han var ikke fullt 18 år da han døde av sult, våren 1927.

Flott solnedganger i villmarka.

Litt insekter kunne det være...

Nei, det er ikke Hellas. Det er Aberdeen Lake på Thelon...

Rett etter at dette bildet ble tatt satt jeg min nåværende pers i myggklasking: 76.

Blir det fisk til middag, tro?

Sjokoladepause på en sandbanke i elva.

Solnedgang over Cosmos Lake. Her styrtet en russisk satellitt under den kalde krigen.

Finnmark - langt fra flatt...

2011-06-23T15:15:00.003+02:00

Det er ikke uvanlig at tankene går til store, flate vidder når Finnmark kommmer opp som tema. Sannheten er imidlertid at fylket også har flotte fjell å by på.

Forrige helg gikk turen til øya Seiland, en skikkelig perle som ligger mellom Hammerfest og Sørøya. Planen var å nå øyas høyeste punkt via en brearm fra Nordmannsjøkelen, en plan som har modnet siden vi så denne brearmen på fjorårets tur til Seilandsjøkulen - den andre breen på øya. Kort fortalt var det en kanontur, og her er i første omgang et par bilder.

Første teltleir før vi starter oppstigningen. Skydekket lettet om morgenen, og resten av turen hadde vi sol.

På vei opp brearmen. Tidvis ganske bratt, men sprekkene hadde fine snøbruer.

Utsikt over Seiland nasjonalpark. Noen finere?

Maidag på Gjesværstappan

2011-05-11T10:57:00.005+02:00

På Stauren, den ytterste delen av fuglefjellet Gjesværstappan har en koloni havsuler slått seg til. I forrige uke ble det meldt om en forestående godværsdag, noe som er en forutsetning for i det hele tatt å komme seg i land her. En rask telefon til Barents Cabin, Cruise og Dining i Gjesvær brakte transporten i orden, og grytidlig om morgenen kjørte jeg fra Hammerfest. I alt ble jeg over 12 timer hos havsulene og det var en flott dag.

Nydelige linjer i ansiktet på denne fuglen. Nikkor sin 70-300 VR var forresten fin å bruke i det bratte og glatte terrenget. Joggesko med pigger funket fint som fottøy.

Tidvis trangt om saligheten i kolonien...

Denne havsula slet med en bit av noe som sansynligvis er et fiskegarn som hang fast rundt halsen.

Jeg prøvde meg på noen panorerte fluktbiler også. Dette satt ganske greit på 1/200 sek. Her kom virkelig svinghodet RWC-3 fra Redged til nytte. Det hadde blitt en tung dag med 500/4 på frihånd i 12 timer...

Jammen fikk jeg med meg en parring også.

Rett før jeg skulle dra dumpet en skadd sule ned fra fjellet. Den var tydelig ikke i stand til å fly og svømte til sjøss, inn i solnedgangen...

En kaffekopp hører med. Havsulekolonien i bakgrunnen.

Laksefiske - villedende fangststatistikker?

2011-05-01T19:35:00.007+02:00

Om jeg husker rett var det Churchill som uttalte at "man kun kan ha tillit til statistikk man selv har forfalsket." I disse dager finstuderer laksefisker fangststatistikkene for fjoråret. Hvilke elver var de beste, og hvordan er utsiktene for kommende sesong? Men er egentlig fangststatistikken en fullgod kilde for å vurdere oppgangen i de enkelte elvene? Oppfisket kvantum gir så klart et bilde på hvor mye fisk elva har hatt denne sesongen, men sannsynligvis vil fangststatistikken overdrive både i positiv og negativ retning. Hvorfor det? La meg prøve å argumentere.

Lakselykke i Laggo.

La oss holde oss i Finnmark og bruke Repparfjordelva og Tanavassdraget som eksempler. Førstnevnte har hatt en serie svært gode sesonger, mens alle vet at Tana med sideelver er i krise og bare gir en brøkdel av fangsten den gjorde for en del år tilbake. Det er ingen dristig antagelse at dette fører til at flere fiskere velger Repparfjordelva mens stadig flere dropper turen til Tana. Det vil i sin tur føre til enda mer fangst i Repparfjord, og enda mindre fangst i Tana og når folk skal velge elv i 2012 dreier spiralen enda en runde...

Fluefisker ved Tana bru.

Noen vil kanskje innvende at dette forutsetter at det er ledige kort i de gode elvene, og noen har så klart et poeng. Denne effekten vil være størst i vassdrag med fritt kortsalg og god plass – som de to nevnte. I en elv med eksklusivt fiske som i stor grad er solgt lenge før sesongstart – for eksempel Altaelva – vil ikke en dårlig sesong i samme grad føre til mindre intensivt fiske. Men til en viss grad vil både dårlige og gode sesonger være selvforsterkende også her. Dette fordi folk sannsynligvis fisker mer intensivt i gode år enn i dårlige.

Fra Barila i Altaelva, sommeren 2000.

En annen sak er så klart at værforhold, og da spesielt vannstand, har mye å si for når oppgangen finner sted. For snaut ti år siden var sommeren knusktørr i Trøndelag, før høljregnet kom i starten av september. Det året var nok fangststatistikken ingen god pekepinn på oppgangen...

Se flere laksefiskebilder i arkivet mitt

Forsidebilde i Alt om Fiske

2011-04-26T18:54:00.005+02:00

Da var årets forelengede påsketur over, og en hyggelig beskjed ventet blant e-postene som hadde hopet seg opp: Jeg hadde faktisk fått forsidebildet i Alt om Fiske 4/2011. Motivet er fra Sandfjordelva på Nordkynn, og det er fiskekompis Thomas som er i ferd med å lande en smålaks. Fisken tok en liten tørrflue - Royal Wulf om jeg ikke husker feil, og den ble tatt allerede første kvelden. Slike minner får det til å krible i kastearmen. At en G Loomis NRX 10' # 7 lå og ventet på postkontoret hjelper heller ikke. Heldigvis er snart laksesesongen i gang igjen, og også i år er det de avsidesliggende småelvene som skal utforskes...

Sommeren 2009 tilbragte jeg tre uker på Nordkynn, og du kan se bilder derifra ved å følge linken under:
Bilder fra Nordkynn

Midtvinter i Stabbursdalen

2011-03-07T19:44:00.003+01:00

Siste uka i februar var det tid for tur igjen. Sammen med Andreas Tangen var Stabbursdalen målet. Uka startet med gnistrende vintervær og akkurat passe kulde. Etter hvert økte vinden på og på vei ut igjen fra Stabbursdalsvatna ble dagsetappa mye lenger enn planlagt. I det rådende været hadde vi ingen ønsker om å gi oss før vi var nede i bjørkeskogen igjen. Vi gikk til ei åpen gamme som ligger pent til nede ved elva og brukte et par dager der på jakt, vedhogst og kaffekoking.

Dette var den første skikkelige turen med Thule og Kangia som trekkhunder. Det gikk stort sett veldig bra.

Frisk morgen på vidda.

Ruskevær på vidda.

Voldsomt nordlys over Nordre Stabbursdalsvatnet.

Varmt telt en kald kveld.

20 års ventetid er over...

2011-02-08T11:11:00.005+01:00

Folk fra Hammerfest drar gjerne til Sennalandet eller innover Stabbursdalen når de skal på tur. Der er det vidde og kanskje litt bjørkeskog. Men om man ser bort fra de fredede furuene nederst i Stabbursdalen er det ingen barskog.

Et par av turkompisene mine fra Hammerfest har vært mye ute, men i omtrent 20 år (etter deres eget utsagn) har de drømt om ei bålnatt under ei furu. Forrige helg var tida endelig inne. Fornøyde og bålklare la i vei fra Hammerfest med kurs sørover. Vi kom omtrent fire kilometer før det var bom stopp. I uværet som regjerte på kysten var veien over Kvaløya stengt. Vel, det var bare å dra hjem, men vi avtalte å prøve igjen neste morgen.
Som sagt, så gjort og tidlig lørdag var vi på nytt på veg sørover. Denne gangen kom vi oss over øya. Litt utpå etterddagen satte vi fra oss bilen et sted ved Anarjokka. En drøy halvtimes skitur senere hadde vi funnet kveldens leirsted. Presenningen kom fram og bålet ble fyrt opp, og etter noen timers fyring var det på tide å finne posen. Neste dag var det rolig morgen med kaffe og frokost, før vi startet på den nærmest umenneskelig harde returen til bilen. Denne gangen hadde vi motbakke, så det tok nok fort 40 minutter. Jammen rakk vi en kjapp harrytur over grensa til Finland for å kjøpe øl og biff også ;-)
Moralen? Det må vel være at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves. Og at man kan få mye ut av en enkelt overnatting...

New Zealand på langs i reprise på TV2

2011-01-26T15:08:00.003+01:00

Førstkommende søndag (30. januar) klokken 11.30 går tv-programmet vi lagde etter turen New Zealand på langs i reprise på TV2.

Man kunne så klart velge å fokusere på at tidspunktet kanskje ikke er helt ideelt for et turprogram, (siden det altså går på søndag formiddag - akkurat når turfolk er ute - og dessuten samtidig med NM-stafetten på ski) Men postive som vi er tenker vi at det er moro at programmet går en gang til. Kanskje noen flere blir oppmerksomme på turen.
Har du ikke noe bedre å ta deg til, har du altså muligheten til å gjøre unna en formiddagshalvtime i godstolen, mens du blir med oss på en tur som i alle fall vi synes var fantastisk. Her blir det både fjell, skog, ørken storfisk, slit, drittvær og gode stunder.

Liker du det du ser kan du jo vurdere å bestille boka; New Zealand på langs
Eventuelt kan du jo ta en titt i nettarkivet mitt på bildene fra turen

Her passerer vi Mount Doom fra Ringenes Herre. Vi droppet å ta turen til topps.

Mange koselige villmarksbuer på New Zealand, og for noen få hundrelapper kunne man bruke de så mye man ville i et helt år.

Elvekryssinger ble det mange av. Tidvis var faktisk eneste fremkommelige rute i elva.

Godt nytt turår!

2011-01-04T14:59:00.004+01:00

Tenkte bare jeg skulle poste et par-tre bilder fra årets nyttårstur. Siden Hilde og jeg møttes har vi faktisk tilbragt alle nyttårsaftener på tur - med ett unntak. Det er en statistikk vi er ganske fornøyde med.

Fyrverkeribusjettet var ganske begrenset.

Tidligere har vi blant annet feiret dagen (i større og mindre grad) i base camp på Aconcagua og på en av de koseligste villmarksbuene på New Zealand. Denne gangen var det nærområdene våre som fikk besøk. Vi satte kursen mot Karasjok, og fortsatte med bil så langt vi turte oppover langs Anarjokka. Så spente vi hundene for pulkene og fortsatte langs veien så langt vi gadd. Et par hundre meter gjennom snøen langs veien var alt som skulle til for å finne kveldens leirplass. Presenningen ble slått opp og ved ble sanket. Så vanket det både pinnekjøtt og annet godt.

Moro å leke seg med Nikkor 50/1,2 i lyset fra bålet.

Det ble et par korte forflytningsdager til. Thule og Kangia dro pulk for første gang, så vi tok det rolig. De forstår helt klart hva dette går ut på, så det lover bra. Skogen er stille på denne tiden av året, men vi så ikke mindre enn fire elg. Det var spennende for både to- og firbeinte.

Leirplass i mørketid.

En hyggelig førjulsbeskjed

2010-12-23T11:11:00.003+01:00

Nå, rett før jul, tikket denne beskjeden inn i mailboksen.

Dear Randulf,

Your photo of northern lights at Seiland has won an Honorable Mention in our 2010 National Wildlife Photo Contest. It will appear in a slide show on the National Wildlife Federation’s website in the magazine’s PhotoZone pages in January. It will also be considered for our Photo of the Week and Caption Contest during 2011, as listed in the contest rules.

Congratulations on being a finalist in our competition!

Det var moro å få beskjed om at man hadde nådd finalen i konkurranse med nesten 50 000 andre bilder. Bildet jeg sendte inn ser dere under.
Vinnerbildene kan dere se her.

Advarsel: To skumle nettbutikker...

2010-11-17T08:20:00.006+01:00

Tenkte jeg skulle tipse om to nettbutikker det kan være lurt å holde seg unna. Ikke fordi de svindler deg, men fordi muligheten for å legge igjen mye mer penger enn planlagt er tilstede...

Keh.com
Fotoutstyr er ikke en billig fornøyelse, men i denne amerikanske nettbutikken har jeg funnet mye høykvalitetsutstyr til relativt hyggelige priser. Eksempelvis sparte jeg fort 10-15 tusenlapper på å kjøpe telelinse og convertere herfra. Du kan stole på kvalitetsvurderingen som er gjort. Ting som er ratet EX ser du ofte ikke at har vært i bruk. Den ene gangen jeg har hørt om noen som fikk et objektiv som var i dårligere stand enn angitt, gikk byttingen raskt og greit. Det går også ekstremt raskt å få levert utstyr herifra. Da jeg bodde i Trondheim opplevde jeg å bestille på fredag og ha utstyret på døra tirsdag. Typisk nok var det turen fra Oslo til Trondheim som tok mest tid. Merk at 25 % MVA kommer på toppen av prisene, men dette går automatisk. Du får en regning fra tollvesenet en stund etter at utstyret kommer.

AbeBooks.com
Dette er noe så skummelt som en nettside hvor du kan søke i arkivene til et stort antall amerikanske og canadiske antikvariater, og det er nesten ikke grenser for hva du kan finne. For meg som er litt mer enn middels interessert polarhistorie er dette rene godtebutikken. Du putter i handlekurven og betaler omtrent som i en vanlig nettbutikk, men bøkene sendes fra den enkelte bokhandel. Her får du mange gode bøker for 20-30 USD, noe som slett ikke er galt når en ny roman kan koste 400 kroner.
Har du mer penger kan du kanskje vurdere førsteutgaven av Samuel Hearnes klassiker: "A Journey From Prince of Wales's Fort in Hudson's Bay to the Northern Ocean. Undertaken by Order of the Hudson's Bay Company for the Discovery of Copper Mines, A North West Passage, &c. in the years 1769, 1770, 1771, & 1772." Men da må du lette kontoen for 11604 USD. Ja, også må du beregne 15 dollar til frakt...
Det er likevel småpenger i forhold til denne...

Ei novemberuke i Pasvik

2010-11-13T16:22:00.003+01:00

Da er jeg tilbake etter ei uke på tur i Pasvik. Jeg har blitt fortalt om den lave horisonten og den tilsvarende høye himlen, og da nordlyset spilte opp over Ellenvann, ble dette ekstra tydelig. Dette er helt klart et område jeg skal tilbake til.

En virkelig explorer

2010-11-01T07:42:00.006+01:00

Jeg har alltid vært litt undrende til at betegnelsen "explorer" brukes på våre dagers eventyrere. Med noen få unntak er det faktisk veldig lite av kloden vår som trenger exploration...

Men vi skal ikke så langt tilbake i tid før dette var helt anderledes. Jeg jobber for tiden med et historisk prosjekt knyttet til arktisk Canada, og koser meg fælt med å lese bakgrunnslitteratur. I dag er også en god del interessant stoff tilgjengelig i fulltekst på nett. I går fant jeg ut at eldgamle utgaver av "The Canadian Field-Naturalist" ligger ute som pdf på nett. Det passet fint, for jeg var på jakt etter en artikkel fra 1924, med følgende solide tittel: "An exploration into the northern plains north and east of Great Slave Lake, Including the source of the Coppermine River."
Bak artikkelen står G.H Blanchet, og den er tildels svært godt skrevet. I tillegg er temaet (etter min skrudde mening) av det interessante slaget. Når jeg selv har padlet på elver og sjøer i Canada, har jeg lurt på hvordan det var for de første hvite menn som kom dit. Hvordan finner man ut hvor elva fortsetter når man kommer inn i en flere mil lang sjø?
Det er også interessant å se følgende linjer på trykk i en artikkel fra 1924:
"Fortunately or unfortunately, as we may happen to trgard it, the tendency of our time is all in the direction of laying bare to inspection and open to exploitation all parts, however remote, of this small world we live in."

Les hele arktikkelen hos Biodiversity Heritage Library

Kart tegnet etter ekspedisjonen. Skraverte elementer angir faktisk posisjon, elementer med fete linjer rundt angir tidligere antatt posisjon.

Fast fisk rett nedenfor Coppermines kilder. Sommeren 2002.

Nordvestpassasjen 2003

2010-10-13T15:42:00.003+02:00

Det begynner å bli en del år siden den omkring 2500 kilometer lange skituren gjennom Nordvestpassasjen som Bengt Rotmo og undertegnede gjennomførte i perioden mars til juni 2003.

Jeg jobber for tiden med et søkbart bildearkiv på nett, og har nylig lagt inn en god del bilder fra denne turen i arkivet. Det er rart å gå gjennom bildene nå. Man ser tydelig at noen år har gått, for herrene Rotmo og Valle - i alle fall på bildene tatt tidlig på turen. Under siste etappe - kryssingen av Baffin Island - ser vi vel strengt tatt ut som vi er nærmere pensjonsalder begge to. Tror neppe jeg kommer til å være med på noe så drøyt som de siste dagene av denne turen igjen. Så vidt jeg husker gikk vi 230 kilometer på fire dager. Dette skjedde på skikkelig gjennomslagsføre og med alt for store pulker. Bengt gikk faktisk et par hundre meter på ski i søvne. Med godt over 100 kilometer igjen til mål forsvant snøen...
Alt i alt var det en fantastisk opplevelse. Ikke minst drømmer jeg meg ofte tilbake til de små samfunnene vi besøkte langs ruta.

Ta gjerne en titt i arkivet på bildene fra Nordvestpassasjen
Boka fra Nordvestpassasjen er fortsatt tilgjengelig.

Kald dag i mars 2003 mellom Kugluktuk og Cambridge Bay.

Nok en kald dag... Litt lenger øst nå.

Med ski og pulk over Baffin Island, men hvor ble det av snøen?

Vårløsning på Baffin Island

Ingen av foreldrene mine mente de ville kjent meg igjen om vi hadde møttes på gata rett etter turen...

Backup - farvell til RAID...

2010-09-30T13:20:00.007+02:00

Backup er noe en hver bør ta seriøst i disse dager - ikke minst fotografer og skribenter. Tanken på å miste bilder og tekst er noe som kan få hvem som helst til å bli søvnløs. Jeg har prøvd litt av hvert her, og i disse dager er ringen sluttet. Her er noen erfaringer i så måte:

Tre steder:
Mitt hovedprinsipp er at jeg skal ha ting lagret på tre ulike steder, hvorav ett befinner seg fysisk adskilt fra de andre - altså utenfor huset. Jeg startet med å lagre på vanlige eksterne disker, men fant etter hvert ut at jeg skulle ta et steg opp. Løsningen var å kjøpe et RAID 5 kabinett (Synology Cube station CS 407e). Her setter man inn fire disker, og alle data ligger på minst to disker. Dermed mister man ingenting om en disk gir seg. Med fire 500 GB disker blir total lagringskapasitet på 1,5 TB. For meg, som ligger på ca. 15000 bilder i året, holder det ei stund. Løsningen var dessverre langt fra problemfri. For det første var den treg, for det andre mistet min PC stadig kontakten med den og for det tredje gikk diskene oftere enn jeg likte. Dette var til å leve med. Verre var det at den ved to anledninger gikk ned for telling - big time! Selv om kun én disk var gått fikk jeg beskjed om at "Volum is degraded" I klartekst betydde dette at alt som lå der var borte. For meg, som kun brukte stasjonen som backup, var dette til å leve med. Om den hadde vært eneste lagringssted hadde det vært full krise.

F-secure online backup:
Firmaet F-secure, som også har virusprogrammer etc. tilbød i fjor ubegrenset lagring på nett, for noen hundrelapper i året. Det lød forlokkende, og var for billig til å være uprøvd. Overføringen av filer var riktignok svært treg, men jeg lot datamaskina stå på 24/7, og sakte men sikkert ble filene mine overført til nettlagring mens jeg jobbet. Problemet var bare det, at etter at omkring 100 GB var overført, så skjedde det ikke mer. Ganske ubrukelig for min del med andre ord.

Tilbake til start:
Nå er jeg tilbake der jeg startet. Med en ekstern disk, som jevnlig backer opp diskene i PCen med programmet GoodSync. En tredje ekstern disk befinner seg et annet sted, og i tillegg har jeg jpg-kopi av et stadig økende antall bilder i nettarkivet mitt. Det blir nok løsningen ei stund til, men jeg har sett meg ut mitt drømmeoppsett når det gjelder datamaskin - så det blir nok en endring etter hvert...

Slike minner bør være godt sikret. Fra Horton River i Canada.

Tøffe(?) turer med trøkk

2010-09-28T13:48:00.007+02:00

Da var det jammen tid for ny bokutgivelse. Denne gangen som medforfatter i "Tøffe turer med trøkk" på Larsforlaget. Selv om man har sett både pdf- og papirkorrektur er det alltid spennende å få det ferdige resultatet i hånda.
Blant flere spennende turprosjekter er mitt bidrag fra en enslig tur på Eileen og Snowdrift River høsten 2005, som fikk en noe annen slutt enn planlagt. Denne turen innebar også et besøk på Elgsjøen, hvor Hjalmar Dale og Helge Ingstad overvintret sesongen 1927-1928. Det meste av denne teksten ble skrevet rett i etterkant av turen, og jeg er egentlig ganske fornøyd med den fortsatt.
Hvor tøff turen min var kan sikkert diskuteres. Det er i alle fall i stor grad en historie om hvor liten og ubetydelig man føler seg når man er mutters alene i en stor villmark. Den følelsen blir ikke mindre framtredende når man er mørkredd...
Mer om boka finner du hos Larsforlaget. Vil du derimot ha et eksemplar, signert av undertegnede, er det bare å ta kontakt... Prisen er 399,- portofritt tilsendt. Du kan også få med boka Friluftsquiz for kun 100,- ekstra...

Melkøya - et fuglefjell

2010-09-23T11:07:00.002+02:00

Mye kan sies om Statoil sitt anlegg på Melkøya utenfor Hammerfest. Jeg skal nøye meg med å nevne to ting. For det første er anlegget hovedgrunnen til at jeg bor i Hammerfest, siden det gjorde det mulig for min langt bedre halvdel å få jobb i Finnmark.

For det andre har anlegget hatt en hyggelig sideeffekt, om man ser det fra et ornitologisk synspunkt: Store mengder krykkje har nemlig slått seg ned der, og meg bekjent øker kolonien i størrelse. Noe krykkjebestanden som helhet slett ikke gjør. De hekker i fjellvegger samt på selve anlegget. Bildet er tatt på vei ut til Sørøya for et par uker siden.

Naturfoto med sofaen som observasjonspost

2010-09-21T12:30:00.006+02:00

For et par dager siden var det en flokk gjess som landet i det lille vannet mellom oss og flyplassen. Etter det har jeg registrert at både ei havelle og ei fiskeand av ett eller annet slag har funnet seg til rette der. I dag opprant morgenen med nydelig, varm høstlys og blikkstille vann. Da var det bare å ta med seg telelinsa og rusle nedover igjen.

Jeg fikk et par bilder jeg selv finner brukbare, av det jeg tror er en siland - hunnkjønn. I fugleboka mi står det at silanda er mindre og slankere bygd enn laksanda, og i motsetning til den har uskarp grense mellom brunt hode og grå kropp. Siden jeg ikke har en laksand i lomma å sammnligne med, er det vanskelig å være helt sikker, men jeg tar sjansen. Korreksjoner eller bekreftelser på dette punktet mottas med takk ;-)

Dette er forresten en fin måte for å fylle arkivet med nye arter. Man sitter i sofaen med kikkert og speider ned på vannet. Når noe interessant melder sin ankomst, og lyset er riktig, er det tid for å ta med kameraet på tur. Ellers er det jo moro å bruke 500 mm tele med 1,4xconverter på et 1,5 crop-camera som D300. Det blir en ganske så liten billedvinkel, noe som er greit når man fotograferer fulger. De har som kjent egenskapen at de krymper når de plasseres foran et kamera.

Høst i Hammerfest

2010-09-19T12:16:00.003+02:00

For et par dager siden var jeg en tur ute med Thule og Kangia. Vi jogget oss en tur på Storfjellet, noe som er en vanlig luftetur for de to grønlandshundene våre. På vei hjem igjen, et par hundre meter fra huset, kom en gåseflokk over oss og landet på et friområde. Dermed var det bare å plassere hundene i hundegården, sette telelinsa på kameraet og rusle seg en ny tur. Den vanligvis så sky grågåsa var plutselig ganske medgjørlig, og slapp meg inn på greit hold. Hadde de ikke sittet midt i bebyggelsen kan det nok være jeg hadde valgt rifle i stedet for kamera...

Nikon D300s 500/4 AFS med TC14

I går brukte vi en del av dagen til å sette inn nye hundehus i hundegården, og bygge en platting mellom hundehusene. Da fikk jeg nødvendig tid til å se meg om i hagen, og fant ut at rogna vår begynnte å få fine høstfarger. Dermed var det bare å hente kameraet igjen. Jeg må innrømme at jeg savner min avdøde Nikon D3. På D300s - som jeg bruker nå - blir støyen fort sjenerende når man passerer 800 ISO. Litt mer om erfaringene mine med dette kameraet kommer nok etter hvert.

Nikon D300s Nikkor 70-300 AFS VR

Rogna vår har forresten bare én enkelt klase med bær. Det betyr vel enten svært mye eller svært lite snø - avhengig av hvem du spør. Vel, uansett er vindforholdene slik at all snø som faller i Hvalrossveien til slutt ender på gårdsplassen vår. I alle fall føles det slik til tider...

Nikon D300s Nikkor 70-300 AFS VR

Sørøya - hareøya

2010-09-14T09:35:00.003+02:00

Da er jaktstarten unnagjort. Sammen med en kompisgjeng har de første dagene blitt tilbragt på Sørøya. Rype er det ikke mye av der i år, men hare var det en del av. Ellers var det en stor opplevelse da havtåka kom sigende, og man etter hvert bare så de høyeste toppene på Sørøya, Seiland og Kvaløya som stakk opp gjennom tåkehavet.

Lavvoliv i høstnatta...

I fokuset på jaktas mange sider er det fort gjort å glemme det, men jakt dreier seg til syvende og sist om å ta liv...

En Nikon D3 takker for seg

2010-09-04T17:54:00.005+02:00

En flott tursommer er over. Jeg har oppdaget et par nye områder i Finnmark. Blant annet har tre uker blitt tilbragt på Sørøya, noe som var en stor opplevelse. Den utilgjengelige Sværholthalvøya viste seg også å være litt av en perle. En tur på Seilandsjøkulen - Norges nordligste bre - har det også blitt.

Utover høsten er planen først å ta turen tilbake til Sørøya i jaktstarten. Så blir det etter hvert noen dager på Rolvsøy på jakt etter harepus, og sansynligvis en litt lengre tur i Øvre Anarjohka Nasjonalpark i løpet av oktober.
Men tilbake til tittelen på innlegget. Jeg har nemlig byttet ut min Nikon D3 med en Nikon D300s. Byttet var dessverre ikke helt frivillig, selv om jeg en stund har lekt med tanken på å skaffe meg en mindre kamerahus med tanke på turene som innebærer mye forflytning. Årsaken er derimot at jeg for første gang har klart å ta knekken på et Nikon-kamera. Under et videregående brekurs på Bødalsbreen gjorde jeg et hederlig forsøk på å fotografere bretur i drittvær. Det syntes ikke D3en noe som helst om. Autofokusen var borte, og frameraten var ned på omtrent én i sekundet. Kameraet ble sendt til Interfoto, som kunne melde om et vannskadet kort. Å reparere ville koste omkring ti laken, og siden det helt tydelig var kommet vann inn i kameraet var faren stor for at flere komponenter var i ferd med å ta kvelden. Reparasjon var dermed ikke et godt alternativ - spesielt ikke når en ny D700 bare koster noen få tusenlapper mer...

Ruskevær på Bødalsbreen (Olympus mju Tough)

Løsningen har altså blitt en Nikon D300s, med en 16-85mm zoom. Det har på mange vis vært et hyggelig bekjentskap. Jeg har tatt mange flere bilder under forflytning i løpet av de tre ukene på Sørøya enn jeg ellers ville gjort. Det er bra. Samtidig har jeg merket at lavere ISO, kombinert med et objektiv som ligger to blendertrinn bak normalzoomen jeg har brukt på D3, gjør noe med mulighetene i kveldinga. Jeg skal nok skaffe meg et nytt fullformathus etter hvert, men jeg tror jeg skal sitte på gjerdet ei stund. Her i nord har det egentlig ingen bråhast før vi nærmer oss slutten av februar. Det er først da at aktiviteten - i alle fall for min del - begynner å ta seg opp.

På vei opp brefallet på Bødalsbreen. (Nikon D3 Nikkor 24-70)

Ti år som skribent....

2010-08-05T15:07:00.005+02:00

Fant plutselig ut at det er ti år siden jeg hadde min første tursak på trykk. Det var i Jakt & Fiske 7-2000 at debuten fant sted. Jeg sendte inn en alt for lang tekst, og en blanding av dias og papirbilder. Heldigvis var ett av bildene godt nok til en dobbeltside, og dermed endte jeg med nesten fire sider på trykk - naturlig nok kry som en hane.
Saken, slik den ble sendt fra meg, ligger fortsatt på www.friluftsliv.no så det går an å ta seg en titt. Jeg humrer litt selv når jeg leser den, og ser at jeg i alle fall var påståelig nok. Jeg lever vel også i troen på at jeg har hatt en viss utvikling med både penn og kamera i løpet av det siste tiåret. Men turen var knallfin, og det mest morsomme var at idéen ble til over et bilkart over Nord-Sverige i skala 1:400 000.
Senere har det blitt mange og lange kanoturer, men jeg har en klar tanke om at turen ned Pite Å en gang skal gjentas.

Fra Horton River, Canada 2007.

Mai betyr isfiske...

2010-04-30T23:32:00.003+02:00

Dagene begynner virkelig å bli lange her i nord. Om snaut tre uker skinner sola hele døgnet. Naturen våkner til liv i ekspressfart - det gjelder fisken under isen også. Jeg håper det blir tid til en skikkelig isfisketur etter røya i løpet av mai. Om noen dager er skutersesongen over også. Jeg er knapt noen fanatisk motstander av skuterkjøring, så lenge det foregår i løypene, men samtidig er det godt når det blir stille i fjellet. Bildet er fra en fantastisk maihelg i fjor. Den ble i stor grad tilbragt på en barflekk på Sennalandet.

New Zealand's vulkaner

2010-04-26T22:05:00.012+02:00

Det er mye snakk om vulkaner nå om dagen. Og VG har nylig presentert en oversikt over historiens største utbrudd. I perioden 2006-2007 gikk vi New Zealand på langs (klikk på bokforsiden i høyre marg for mer informasjon). Da fikk vi også stifte bekjentskap med områder preget av vulkansk aktivitet. Her er litt av det New Zealand har å tilby.

Lake Taupo er den største innsjøen i New Zealand og er resultatet av et enormt vulkanutbrudd for ca. 26.500 år siden. Utbruddet sendte ut over 1000 kubikkilometer masse og førte til at flere hundre kvadratkilometer land kollapset og dannet fordypningen som i dag fylles av sjøen. Man kjenner til 28 utbrudd vulkanen har hatt de siste 27.000 år. Det hittil siste er tidfestet til siste del av andre århundre e.kr. og er det mest voldsomme vulkanutbruddet verden har sett de siste 5000 år. Omkring ni kubikkilometer masse ble sendt opp til 50 kilometer opp i lufta, og et metertykt lag med aske dekket bakken 50 kilometer unna utbruddet. Himmelen ble farget rød så langt unna som i Kina, og romerske nedtegnelser tyder på at effekter av utbruddet også ble sett der. Det er helt umulig å forestille seg hvilke krefter som har vært i sving her, og det er med en viss ettertanke man filosoferer over at det snart har gått 2000 år siden siste utbrudd... I dag er kanskje Lake Taupo mest kjent for sitt gode ørretfiske - spesielt i gyteelva Tongariro River.

Mt. Ngauruhoe i Tongariro nasjonalpark ble brukt som stand-in for Dommedags berg under innspillingen av Ringenes Herre.

Mt. Ruapehu er den mest aktive vulkanen i Tongariro. Den hadde relativt kraftige utbrudd i 1995 og 1996, fulgt av aktivitet i litt mindre skala i de to påfølgende årene. Siden 2001 har den imidlertid roet seg ned igjen. Nå er det kratersjøen på toppen av fjellet som utgjør den største risikoen. I kjølevannet av utbruddene på 90-tallet ble utløpet fra sjøen blokkert. Når sjøen til slutt bryter gjennom denne hindringen vil store mengder vann, aske og annet vulkansk materiale flomme ned fjellsiden i form av en såkalt lahar.Flommen kan ta ulike veier ned fjellet og det er advart mot enkelte bekkedaler, som er de mest sannsynlige rutene for de skitne vannmassene.

Kratersjøen på toppen av Mt. Ruapehu.

Dette er et voldsomt og potensielt farlig naturfenomen. På julaften 1953 døde 151 mennesker da en lahar fra Mt. Ruapehu vasket bort en jernbanebru over Whangaehu River, foran et ekspresstog som dermed endte i vannmassene. I dag har man avanserte varslingssystemer, ulike plasser på fjellet. Laharen kom susende rett før vi forlot New Zealand noen måneder senere. Den forårsaket den kun materielle skader.

Ti tips for freelancere...

2010-03-23T20:38:00.003+01:00

Etter noen år på begge sider av bordet i forholdet mellom publikasjon og freelancer tenkte jeg å komme med noen tips til de som jobber for å få sakene sine på trykk. Det er så klart min subjektive mening, men prinsippene har i alle fall fungert ganske greit for min del.

1: Gjør deg kjent med publikasjonen du skal skrive for

Ulike magasiner og aviser har ulike stiler og prioriterer ulike typer stoff. Jeg har ofte mottatt forslag til artikler som er så langt på siden av det vi vanligvis presenterer at den som sendte forslaget neppe kan ha leste en eneste utgave av Friluftsliv.

Noen aktuelle spalter – for eksempel Vi Menn fritid – har et format som er ganske konstant fra utgave til utgave. Da kan det være lurt å studere noen eksempler og skrive så det passer til formatet.

2: Et blad trykker sjelden den samme saken i to etterfølgende utgaver...

Det slår knapt feil. Etter en utgave av Friluftsliv får vi som oftest ett eller flere forslag til nye saker – nærmest identiske med artikler fra nyeste utgave. «Ser dette er aktuelt stoff,» er en vanlig medfølgende kommentar. Det er det sjelden før det har gått et år eller tre.

Skal man fort tilbake til samme område må vinkling, årstid eller aktiviteter være anderledes. Helst alle tre...

3: Vær kreativ, anderledes og nytenkende

Noen vil sikkert si at dette bryter med tips 1, men det er fullt mulig å være kreativ innenfor formatet som en publikasjon har. Nok en gang er en god kombinasjon av område, vinkling og aktivitet en vinner. Om man i tillegg har spektakulære og utradisjonelle bilder begynner det virkelig å nærme seg.

4: Sorter bilder før du sender...

De færreste redaktører har lyst til å se gjennom alle de 850 bildene dine som kanskje kan passe. Send kun de bildene du syns er virkelig bra, eller som er essensielle for å fortelle historien. Sender du alt for mye, forteller du ikke annet enn at du ikke evner å sortere bort det dårlige.

5: Jobb med teksten

Før en redaktør kjenner deg må du regne med å levere fullstendig tekst til vurdering. Jobb skikkelig med teksten, spesielt om det er første gangen du tar kontakt med en publikasjon. Få gjerne noen til å lese gjennom. Mange skriver alt for langt...

6: Godta redigering

Om du ikke kan godta at redaksjonen redigerer eller korter inn teksten din, skrumper nok kundegrunnlaget fort. Aksepter også at de kan gjøre andre prioriteringer med bildematerialet enn du ville gjort. Jeg har selv opplevd å sende med bilder under sterk tvil om kvaliteten var bra nok, for så å oppleve at de blir brukt som dobbeltsides oppslag...

7: Hold deadline

Deadline er hellig. Saken din skal gjennom flere prosesser fra du sender den til bladet skal i trykken. Det er dessuten mange sider som skal klargjøres, og det blir fort krøll om du er for sen. Folk som ikke er å stole på når det gjelder leveringstidspunkt kan fort glemme å gjøre avtaler uten å ha en helt ferdig sak klar.

8: Mas!

De fleste publikasjoner har mange som ønsker å få saker på trykk, og det er ikke alltid at det man trenger ligger øverst i hodet. Ta gjerne en telefon, eller send en påminnelse på e-post. Når du ringer: Vær var på stemningen i andre enden av røret. Er det rett før de trykker «kjør» på trykkepressa er det neppe riktig tidspunkt for small-talk...

9: Godta et nei

Av og til passer det ikke. Da gjelder det å vite når slaget er tapt. Lange argumentasjoner med påpeking av hvor mye bedre din sak er enn all den møkka publikasjonen har satt på trykk tidligere kommer neppe til å hjelpe. Send heller saken til en annen publikasjon og pek nese når de antar den!

10: Der det er mennesker gjøres det feil

Det er menneskelig å feile. Dersom du godtar en feil hos kunden din er har du én i banken når det er din tur til å glemme eller bomme. Det kan være greit. Si gjerne fra om du ikke er fornøyd, men spar utskjellingene til de virkelig er berettiget.

Ikke alltid så vanskelig...

2010-03-20T18:48:00.003+01:00

Av og til ligger det mye arbeid bak salgbare bilder. Andre ganger trengs det mindre innsats. Bildet som er vist under hører til siste kategori. Det ble faktisk tatt fra kontorstolen, ut gjennom kontorvinduet med et kompaktkamera.
Det er på ingen måte bildekvaliteten, hverken i form av teknisk eller visuell kvalitet, som gjør bildet salgbart. Men det viser på en enkel måte hvordan man kan hjelpe en firbeint venn å finne seg til rette i hundegården. På grunn av det fikk det plass i Nina Skramstad sin bok "På tur med hund."
Boka er forresten lett å anbefale, og interessant fordi den ser på hundehold- og oppdragelse utfra et turhundperspektiv.

FriluftsQuiz outtakes...

2010-03-04T19:49:00.005+01:00

I disse dager sendes min nye bok: Friluftsquiz ut til butikkene. Boka inneholder nesten 1400 spørsmål om jakt, fiske, friluftsliv og natur og er utgitt på Tun forlag. Klikk på forsidebildet for å lese mer om utgivelsen, eller bestille et eksemplar.

Noen spørsmål fikk imidlertid ikke plass i boka. Hvem vet svaret på disse?
1: Hvorfor døde mammutene ut?
2: Hvilken lidelse gjør at elger begynner å klatre i trær?
3: Hvilket dyr liker ikke flyakrobatikk?
4: Hvilken slange er den mest positive?
5: Hvor langt er det fra fluefiskeren til ørretvaket?
6: Hvilket av dyrene i jungelen samler flasker?
7: Hva gjorde den onde blekkspruten?

Les mer om boka her
Send meg en mail med din adresse i om du vil kjøpe boka.
Den koster 199,- ink. porto.
Faktura medfølger.

En liten ettermiddagstur...

2010-03-03T21:43:00.005+01:00

Tok en tur med Thule og Kangia etter lunsj i dag. Været var flott og sola begynner virkelig å bli sterk. Kameraet ble også med, og noen av bildene ble ikke så ille. Etter drøyt to timer i løssnøen hadde de to firbeinte fått greit med trim også...

Under Sørkorset

2010-02-23T14:52:00.003+01:00

Dette bildet er fra en tur til Sør-Afrika for noen år tilbake. Å se dyrelivet i Krugerparken var en stor opplevelse, spesielt når man hadde det rett utenfor teltveggen. Dette bildet ble til en kveld vi satt ved leirbålet, og det mest spennende var vel egentlig å føle seg fram for å finne snorutløseren og stoppe eksponeringen i stummende mørke...
Jeg liker dette stjernebanebildet veldig godt. Noe av grunnen er at det er tatt nærmere ekvator enn de andre stjernebanebildene jeg har tatt. Dermed kommer punktet som alle stjernene roterer rundt nærmere horisonten og inn i bildeflaten - noe som etter mitt syn tilfører bildet mye.
Stjernebildet Sørkorsetligger forresten ikke akkurat mot syd, men man kan bruke det for å finne hvor syd er.
http://en.wikipedia.org/wiki/Crux

Nordlys i nord

2010-02-17T19:18:00.006+01:00

Da er jeg tilbake på kontoret etter å ha tilbragt natta på Seiland. Hadde sett meg ut et sted på rypejakta i fjor, og nå bar det tilbake for å ta bilder. Hadde riktig flaks da jeg innså at jeg måtte ut og pisse før herrenes skiskytingjaktstart skulle begynne på radio. De gjorde at jeg oppdaget det flotte nordlyset, og dermed ble det kamera i stedet for radio. Og når jeg ender opp med blinkskudd får det heller være at Bjørndalen og Svendsen bommer...

Nordlysnatt på Seiland.

Fortsatt åpent vann her og der...

New Zealand på langs på Mammutsalg

2010-02-11T19:30:00.003+01:00

Boka vi ga ut etter turen New Zealand på langs er med på Mammutsalget som starter utpå vinteren, så det blir snart mulig å sikre seg et eksemplar til en rimelig penge. Vi sitter igjen med noen eksemplarer selv også, så om man vil ha et navnetrekk eller to i boka er det mulig å sende en bestilling. Klikk på bokforsiden helt i høyre marg, så havner du på rett sted.

Jeg fant forresten en anmeldelse av boka for et par uker siden. Den finnes her
Selv likte jeg denne passasjen fra ameldelsen: "Valle filosoferer litt over hvorfor noen ønsker å gå New Zealand på langs og kommer frem til at han gjør det utelukkende av egoistiske grunner, rett og slett fordi han har lyst til det. Det er noe herlig forfriskende over en slik ærlighet. Mange ville vært fristet til å påberope seg pompøse og altruistiske grunner, som å bidra til ”fred i verden” eller å ”redde klimaet”."

Ellers finnes fortsatt vår nettside fra denne langturen.
Gå inn på www.randulfvalle.no/nz/

En god arbeidsuke...

2010-02-01T15:14:00.003+01:00

Har man jobbet med foto en stund, så lærer man at det går i rykk og napp. Av og til kan man være ei uke på tur, uten at man egentlig føler at minnekortet inneholder noe av større verdi. Andre ganger kommer blinkskuddene tett.

Den siste uka i februar 2006 var en av de bedre jeg har hatt. Jeg startet med telttur i Rondane i nydelig vintervær. Her fikk jeg noen teltbilder som jeg fortsatt holder blant mine beste. Fotografering av stjernebaner er egentlig ikke så mye hokus-pokus, men her ble lyset bedre enn normalt. Det er nok et resultat av at eksponeringen ble startet før det egentlig var mørkt. Det er forresten et stjerneskudd i venstre del av bildet.

Etter turen i Rondanen gikk veien til Flatanger for fotografering av kongeørn og havørn i Flatanger. Her ble blant annet bildet vist under til, som jeg fortsatt er svært glad i. I tillegg ble jeg, så vidt jeg vet, den første som fikk besøk av hønsehauk utenfor skjulet i Flatanger.

Øynene som ser - en tur i Gressåmoen nasjonalpark

2010-01-26T22:33:00.003+01:00

"There follows an exchange on the redness of my jacket. Brightly coloured hill-clothing is foreign to Randulf. I explain that outdoors tradition in the UK is rooted in alpinisim rather than bushcraft. He hears me but I’m not sure he gets my point. On reflection I’m not sure I do either."

Opplevelsen av å være på tur varierer sterkt fra person til person. Det gjelder ikke minst når en av turdeltagerne er på hjemmebane, mens den andre er gjest.
For ganske mange år siden dro jeg og en kompis fra Liverpool (bosatt i Nederland) på tur. Vi, eller snarere jeg, valgte det som nå er Blåfjella - Skjækerfjella nasjonalpark, men som da var Gressåmoen.
For en stund siden fant jeg ut at Dave hadde skrevet om sin opplevelse av turen. For meg var det ganske fornøyelig å lese dette så mange år etterpå. Spesielt hvordan han sammenligner måten vi utøver friluftslivet i Norge - sammenlignet med England. Kanskje andre også kan ha glede av å lese det?

Her er i alle fall Dave sin tekst

Når elefanten angriper...

2010-01-21T17:38:00.003+01:00

"The elephant often charges to the accompaniment of a blast of high-pitched trumpeting - caused by forcibly expelling air from its trunk - which sounds like an orchestra of outraged demons. Except perhaps for the prospect of imminent hanging, there can be few situations that concentrate the mind more wonderfully."

Da jeg leste denne beskrivelsen fra Clive Walker sin bok "Signs of the wild", som omhandler dyrelivet i det sørlige Afrika, kunne jeg med en gang si meg enig - ettersom jeg nettopp hadde vært utsatt for det som beskrives. Episoden skjedde under en walking safari i Klaserie Game Reserve, som er en del av Greater Kruger National Park i Sør-Afrika. Vi var til fots, og kom i skade for å avskjære en elefantmor med en liten unge, fra resten av flokken. Hun trompeterte høyt, før hun gikk til angrep. Heldigvis nøyde hun seg med å jage oss opp i en bergknaus og blåse noen ekstra fanfarer.
Som ofte er tilfelle når dyr tilsynelatende angriper, var det også denne gangen snakk om et skinnangrep: Hun sa fra at vi befant oss et sted vi ikke burde være, og vi adlød. At det er det som vil skje vet man likevel ikke før etterpå, og jeg innså at ting kanskje var i ferd med å bli stygt da vi sto oppe i knausen, og guiden gikk over fra å rope "Go away!" til det mer ryggmargsbaserte "Fu** you!!!" At guiden hadde gevær var egentlig en relativt liten trøst, all den tid han nettopp hadde tryna i et sanddekket elveløp slik at mekanismen forkilte, samtidig som jeg uansett var tvilende til at han faktisk ville klare å treffe hjernen på dyret, som tross alt kun er på størrelse med et kneipbrød...

Uansett var det en opplevelse å ta med seg videre, og nok en gang viser det seg at om man tar signalene til dyrene - selv om man i utgangspunktet har kommet for nære - så vil de som regel ikke skade oss. Det er heller ingen tvil hos meg om at opplevelsen av det afrikanske dyrelivet var mye sterkere når vi gikk til fots blant dyrene, i stedet for hele tiden å sitte i en Land Rover...
En lengre historie fra denne turen kan leses på www.randulfvalle.no

Mørketida går mot slutten

2010-01-18T22:13:00.004+01:00

Det er kun en dag eller to igjen til mørketida er over. Det ville ha vært løgn å påstå at jeg ikke ser fram til det. Her i Hammerfest tar riktignok fjellet "Tyven" sola de første dagene, men det går i alle fall fort mot lysere tider nå. Jeg bestemte meg for å ta dagen i dag ute med kameraet. Her er et bilde tatt rett i nærheten av huset. Håja og Sørøya begynner å få et rødt skjær. Sola står ikke lenger så langt under horisonten.Her er sola på vei ned igjen, og både Seiland og Sørøya vises i bakgrunnen.

Menneskets beste venn...

2010-01-17T18:20:00.003+01:00

Tenkte bare å skrive et par ord om en turkompis. Det er nemlig snart fem måneder siden vi hentet grønlandshunden Thule hos kennelen Wanvare på Røros. Siden da har han lagt på seg nesten 20 kilo og begynner å bli en rørslig kar. Et par måneder senere hentet vi tispa Kangia slik at han fikk en kamerat i hundegården, og slik at jeg og Hilde har en trekkhund hver når vi skal på ski.

Thule ble valgt til oss fordi han var en litt forsiktig valp. Det karaktertrekket har han beholdt. De fleste ting er litt skummelt når man opplever det for første gang - kanskje den andre og den tredje også. Samtidig er han enormt kosete, noe som passer oss godt.
Thule har en tendens til å bli bilsyk. I jula var vi en liten tur i fjæra, kun noen minutters kjøretur hjemmefra. Alle grønlandshunder er fullstendig matgale, og Thule gumlet i seg flere store sjøstjerner som han fant. Etter fem minutters kjøring hjemover fikk jeg en slags fornemmelse av at det luktet sjømat. Det var ikke før vi var vel hjemme at jeg forsto sammenehengen. Thule og Kangia hadde klemt seg sammen i et hjørne av bagasjerommet - resten var dekket av sjøstjernerester og øvrig mageinnhold. Det ble en liten jobb med rengjøring av matta i bagasjerommet, og matrestene ble liggende i snøen i hagen.
Da vi skulle på tur neste gang så selvsagt Thule sitt snitt til å spise sjøstjernerestene en gang til. Også denne gangen kom de opp igjen før vi hadde kjørt veldig langt. Man skulle nesten tro han ville være kurert for trangen til å spise sjøsterjner etter to slike opplevelser, men jeg føler meg langt fra overbevist...

Hva eller hvordan?

2010-01-10T19:34:00.003+01:00

En sur og kald dag på nedre del av Horton River i arktisk Canada, hørte vi plutselig den karakteristiske hvesinga til to gåsekull på bredden. I lufta over gjorde en vandrefalk gjentatte angrep. Til slutt klarte den å skille ut en av ungene før den angrep den med et nytt stup. Gåsa ble liggende urørlig og falken klarte å trekke den opp på land. Byttet var imidlertid for tungt til at den klarte å lette med det. Dermed kunne vi gli forbi i kanoen på fint fotohold.

Dette bildet kan på mange måter stå som et uttrykk for min innfallsvinkel til naturfoto. I dag er det mye snakk i fotomiljøet om kunst, personlige uttrykk og viktigheten av å se gamle ting på nye måter. I en slik kontekst blir hva som er avbildet mindre viktig enn hvordan.

For min del er derimot hva en viktig del av opplevelsen av et bilde. Jeg er i utgangspunktet vel så interessert i natur som i foto. Fotointeressen har mer kommet som en følge av et ønske om å formidle opplevelser fra villmarka. I en slik kontekst er et bilde også interessant i kraft av hva det viser – for eksempel sjeldne arter eller uvanlig atferd. Satt på spissen, så ser jeg heller et halvbra bilde av ei gaupe som feller et rådyr, enn verdens beste bilde av en dompap...

I denne innfallsvinklen til fotointeressen ligger kanskje litt av grunnen til at jeg ikke kunne tenkt meg å dra fra fotoskjul til fotoskjul, eller i stor grad benytte meg av guidede turer i jakt på de beste bildene. Et besøk hos Ole Martin i Flatanger er en stor opplevelse (og ikke minst fryktelig hyggelig) Men å basere hovedtyngden av fotograferingen min på slike steder, som det etter hvert finnes ganske mange av, ville jeg i lengden følt veldig fattig. For min del er opplevelsen av å være ute på egenhånd i villmarka en viktig del av grunnen til at jeg driver med dette, og jeg føler dessuten at jeg vanligvis har mer å formidle etter slike turer.

Pannekaker - i en polarhistorisk kontekst...

2009-12-20T20:21:00.007+01:00

Skal du legge et skikkelig grunnlag for en lang dag på tur? Gjør som Sverdrup, Ingstad og Amundsen: Start dagen med et lass pannekaker.

Det er noe universelt og fundamentalt over lengselen mot de tjukke, luftige pannekakene med tilsvarende kaloririkt tilbehør. Et lite dykk i litteraturen kan bekrefte at mange har visst å sette pris på denne retten. Allerede i Helge Ingstads klassiker «Pelsjegerliv» blir verdien av skikkelige pannekaker – hotcakes – ettertrykkelig understreket:

«I hyttedøren pleide kokken Joe å ha sin plass, med skrevende ben og hendene under kjøkkenforkleet. Han liket å se folk i arbeide, og gi sakkyndige råd om hvorledes ting skulle gjøres. Kokker der i nord er like i det stykket, som i de fleste andre. Som regel heter de Joe, hvis de ikke heter Jim. De er akkurat like runde, akkurat de samme grinebitere i kjøkkenet, og joviale pratmakere utenfor. Men ved the hotcakes er det forskjellen begynner, og efter dem er det en kokk vurderes. Joe hadde en høy stjerne hos oss, uvesentlige trekk ved hans karakter bar vi gladelig over med, for det ene vesentlige, å lage hotcakes av høy klasse var hans spesialitet.»

Polarhistorie
Pannekakenes betydning for norsk polarhistorie stopper imidlertid ikke her. Når det snakkes om pannekaker er det umulig å komme utenom selve polarkokken; Adolf Lindstrøm. Han ville ikke hatt problemer med å nå opp på Ingstads vurderingsskala. Lindstrøms hotcakes, eller hotkjekker som mannskapet kalte de, var i en klasse for seg. Adolf Lindstrøm seilte som kokk med både Sverdrup, Nansen og Amundsen og enorme mengder tjukke pannekaker var et fast innslag i frokosten, enten det var på Gjøa i Nordvestpassasjen, med Fram i det nordlige Canada eller på Framheim i Antarktis. Med unntak av Nansens bravader ansér vi det dermed rimelig å hevde at hele det norske polareventyret i overveiende grad var grunnlagt på pannekaker – selv om vi har forståelse for at noen kan mene at det er å overdrive betydningen en smule.
Lindstrøm var også svært viktig for det sosiale på ekspedisjonene han var med på. Han fylte rollene som psykolog, fortrolig samtalepartner og selvironisk muntrasjonsråd. Det er derfor tvilsomt om det kun var pannekakene Amundsen tenkte på da han gav Lindstrøm følgende skussmål: «Han har ydet de norske polarexpeditioner større & verdifullere tjenester enn noen annen mann.»

Hjelp til selvhjelp
I våre dager er det få som har med seg kokk på tur. Skal det bli pannekaker må man derfor ta saken, eller rettere sagt panna, i egen hånd. Pannekakerøre er i utgangspunktet en svært enkel sak. Melk, egg og mel er hovedingrediensene. Det går til og med an å bytte egg med soyamel, men da henger pannekakene dårligere sammen. Denne grunnoppskriften gir tynne pannekaker – ikke de tjukke og luftige som Lindstrøm lagde i store mengder og Ingstad lovpriste. Dersom du, som undertegnede, anser de tynne pannekakene for i beste fall å være en dårlig erstatning, er det likevel håp. Tilsetter du bakepulver og lager røra litt mer tykflytende, blir resultatet tjukke pannekaker. Disse må stekes på svakere varme enn de tynne.
Skal du på dagstur er det greieste å lage ferdig røra hjemme, og ta den med på tett flaske. På lengre turer kan melk og egg erstattes med tørrmelk og eggepulver. Det enkleste er så klart å kjøpe ferdig pannekakemiks som kun skal tilsettes vann. Røra vispes i en kjele eller ristes i drikkeflaska. Pass for all del på at du ikke tilsetter for mye vann. Er røra for tjukk, kan du alltids ha i mer vann. Blir den derimot for tynn blir det umulig å få pannekakene til å henge sammen. Det kan naturlig nok være en viss nedtur når man har gledet seg hele dagen...
Pannekakemiksen man får kjøpt i Norge gir stort sett tynne pannekaker. Vil du heller ha de tjukke satser du på posen som skal gi sveler, eller tar med en forsyning fra andre siden av «dammen».

Tilbehør
Det er mange muligheter når det gjelder valg av tilbehør til pannekakene. Egentlig er din egen fantasi eneste begrensning. Lønnesirup er en innertier, gjerne med smør under. Godt med smør samt en raus dose golden sirup helt over en stabel på 4-5 pannekaker, var Lindstrøms resept. Sukker går også an, og noen strimler salt bacon blir en fin kontrast. Syltetøy er også et sikkert stikk. Det beste er å lage syltetøyet på tur. Det gjøres på enkleste mulige vis, ved å koke bær og sukker. Hva tror du om pannekaker med varmt moltesyltetøy og en stor kjele bålkaffe? Livet kan knapt bli bedre, spør du meg.

Oppskrifter
Det er mange ruter til gode pannekaker, og stort rom for å prøve seg fram med ut. Hos opplysningskontoret for egg og hvitt kjøtt (www.egg.no) har vi funnet et par oppskrifter som kan tjene som et utgangspunkt.

Tjukke pannekaker
6 egg
3 ¾ desiliter hvetemel
2 ¼ teskje bakepulver
3 desiliter melk
litt salt
Oppskriften angir at eggene først skal skilles. Mel, bakepulver og melk tilsettes eggeplommene og piskes til en glatt røre. Så stivpiskes eggehvitene og foldes inn i eggeblandingen. Mener du det er i overkant avansert å sitte foran bålet og skille egg, går det sikkert bra å vispe de inn hele, selv om du kanskje mister litt luftighet på veien.

Tynne pannekaker
4 egg
3 desiliter hvetemel
½ teskje salt
5 desiliter melk
sukker etter smak
Bland mel og salt. Tilsett ca. halvparten av melken Rør godt til en tykk og klumpfri røre. Tilsett resten av melken. Visp inn eggene. La røren svelle i ca. 15 minutter. Stek tynne pannekaker på forholdsvis sterk varme. Snu dem når de har stivnet på oversiden og fått fin og gyllen farge på undersiden.

Hotcakes ala Lindstrøm
Adolf Lindstrøm skrev nesten aldri ned oppskrifter, og hans legendariske hotcakes er dessverre ikke noe unntak. Otto Sverdrup forsøkte å få oppskriften ut av ham. Forsøket var misslykket og Lindstrøm tok til slutt oppskriften med seg i graven. Sverdrup skrev imidlertid ned en skisse til oppskriften, basert på Lindstrøm i aksjon. Denne ble bearbeidet og gitt ut i biografien om Lindstrøm: «Et liv i isen», av Jan Ove Ekeberg (Kagge forlag 2000).
1 kilo fint hvetemel
2 liter melk
100 gram smør
gjær
8 egg eller tilsvarende mengde eggepulver
Melken skoldes og kjøles ned. Resten tilsettes og blandes godt, sammen med litt salt og rikelig med sukker. Røren sveller godt innhyllet i tørkle på et varmt sted i 12 timer. Pannekakene stekes i varm panne med mye smør og vendes raskt én gang

Denne artiklen har tidligere stått på trykk i Friluftsliv

En titt på Geminidene

2009-12-14T12:37:00.000+01:00

Meteorsvermen Geminidene var å se på himmelen i natt. Når det var klarvær, ingen måne og lite nordlys var det bare å ta med kamera og sovepose, og legge seg på lur.

Taktikken var rikelig med vidvinkel, relativt høy ISO for å få med mest mulig av meteorene, og ingen støyreduksjon. På dette viset kunne lukkeren være åpen nesten kontinuerlig i et par-tre timer på morgenkvisten. Det ble ingen store blinksudd på meg, men jeg fikk da festet fenomenet på bildebrikka. Dessuten var det riktig så flott å ligge i posen og se opp på stjerneskuddene. Hadde jeg husket liggeunderlaget hadde det sikkert vært enda finere - om jeg ikke hadde sovnet...
Andre kom tydeligvis hjem med finere resultater enn meg: Sjekk vg.no

Klar for ny vinter...

2009-09-17T22:40:00.000+02:00

Hei Folkens
Da har jeg hevet meg på bloggbølgen, jeg også. Det kommer nok til å bli litt opp og ned med oppdateringsfrekvensen siden jeg allerede bruker en god del av tida mi til å skrive. Akkurat nå er vinteren i ferd med å ta tak i Finnmark og året er snart på det mørkeste. Denne tida på året syns jeg det er greit å prioritere kontorarbeid foran langturer, da det blir svært mye tid i teltet når det kun er noen få timer med lys.
Samtidig skal jeg passe på å få med stemningen i mørketida. I helga gikk turen til Myrlandshytta på Sennalandet og det blir nok en tur innover i Stabbursdalen i jula også. Man kjenner det forresten på kroppen at sola er borte. Det trengs noen flere timer med søvn enn om sommeren...
Det får bli alt i første omgang. Jeg kommer plutselig tilbake med nye oppdateringer.